Inngåelse av avtaler

Mange har nok kjent den irriterende følelsen når man mottar en lang, tettskrevet avtale i miniatyrskrift der bare det å lese igjennom teksten vil ta timer, og det i tillegg neppe er mulig å få endret noe, dersom man skulle være uenig i det som står der. Skal man for eksempel bestille programvare fra Microsoft eller sydentur fra Ving, så er valget normalt «aksepter» eller la være å kjøpe.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Det finnes imidlertid en rekke kontrakter der man har reell påvirkningsmulighet på innholdet. For å kunne påvirke innholdet, må man dog forstå hva som står der.

 Det enkleste er det beste

Første bud er derfor å forlange at de kontraktutkast man mottar faktisk har forståelige setninger med klart meningsinnhold. Komplekse formuleringer med innskutte bisetninger, samt uvanlige ord og uttrykk, er ikke tegn på god skrivekunst eller en dyktig advokat, men derimot et forsøk på arroganse eller et utslag av dårlig håndverk. Ingen av delene er bra, og slike kontrakter kan sendes i retur med beskjed om at det her gjenstår litt skrivearbeid før utkastet kan vurderes.

Når man så har et forståelig avtaleutkast foran seg, eller selv har skrevet et, gjelder det å få med alt som bør med i avtalen på en oversiktlig og systematisk måte.

Hvem – er avtaleparter

Det første man bør presisere er hvem som inngår avtalen.

Det er underlig hvor ofte en kontrakt innleder med at den gjelder for a og B, men avslutter med å ha signaturfelt for C og D. slikt skaper i beste fall uklarhet, og i verste fall at ingen blir forpliktet.

Det er viktig at alle som skal bli bundet av avtalen faktisk signerer. Hvis a og B avtaler noe som skal forplikte C, så må C normalt også gjøres til part i avtalen og signere. Slike feil skjer ofte når morselskap i konsern mener å forplikte sine døtre, men ikke sørger for døtrenes medvirkning.

Hva - skal hver part levere / Bidra med / inngår i prisen

Dette er normalt det viktigste punktet i en avtale. Allikevel behandles temaet ofte med kortfattede ufullstendige beskrivelser. Partene tenker at dette punket er en selvfølge, og derfor ikke nødvendig å presisere nærmere. Det kan senere vise seg å bli en dårlig prioritering av tid og innsats. Det er dette temaet som skaper de fleste rettstvister.

Man bør ta for seg en og en part, og spesifisere så presist som mulig hva hver part skal bidra med for å oppfylle avtalen på en riktig måte. Den ene parten skal normalt levere en vare, eiendom, rettighet eller tjeneste, og den andre parten et vederlag for dette. Av og til skal imidlertid begge levere ulike produkter, og begge betale den annen part. Det kan også dreie seg om samarbeidsavtaler, der begge parter skal bidra med arbeidsinnsats eller andre ressurser, eller avtaler der man skal bidra med informasjon som også kan være underlagt konfidensialitet.

I avtaler skiller man ofte mellom det som er hovedytelsen som en part skal levere, f.eks. en vare, og bi-ytelsen, f.eks. en bruksanvisning og en korrekt faktura. Både hovedytelsene og bi-ytelsene bør listes opp og beskrives så presist som mulig.

Vil man ikke bruke mye tid og plass i avtaleteksten på å beskrive hva en part skal levere, kan dette ofte løses på en grei måte ved at man legger ved eposter, brosjyrer eller andre beskrivelser av det som skal leveres som bilag til selve avtalen. I hovedteksten bør man da henvise til den utfyllende beskrivelsen som fremkommer av vedleggene til avtalen. For å skape klarhet er det da lurt at også vedleggene signeres eller paraferes.

Dersom partene blir enige om nye hovedytelser eller flere bi-ytelser etter at avtalen er signert, er det viktig å oppdatere avtalen. Det kan gjøres ved at man endrer selve avtaleteksten og signerer på nytt, eller lager et nytt vedlegg til avtalen, eller en separat tilleggsavtale som henviser til hovedavtalen og presiserer det som er nytt i forhold til det som opprinnelig ble avtalt.

Hvor - skal det leveres / kontrakten oppfylles / skal noe skje

Stedet, f.eks. adressen, eller mediet, f.eks. på internett, hvor oppfyllelsen av avtalen skal finne sted, er noe som ofte utelates i avtaler, men som kan skape uenighet og problemer når man ikke tar det med.

Selger tenker seg at kjøper skal hente det bestilte hos ham, mens kjøper ser for seg at varene skal leveres til kjøper. I arbeidskontrakter kan det også være viktig å presisere at den ansattes arbeidssted er der bedriften til enhver tid har kontorer eller filialer, slik at arbeidsgiver har den nødvendige frihet i forhold til senere endring av arbeidssted.

Hvordan - skal praktiske forhold ordnes

Dersom avtalen ikke inkluderer bestemmelser om hvordan praktiske forhold skal ordnes, særlig knyttet til levering av varer og tjenester, betaling av vederlaget og annet som må ordnes, kan partene i ettertid bli uenige om dette og leveransen stoppe opp.

Dette kan dreie seg om praktiske forhold knyttet til selve oppstarten, til innstallering eller montering, opplæring, transport, forsikring og fortolling, eller betalingsinformasjon. Dette bør således også inkluderes i avtaleteksten. Alternativt kan det i avtaleteksten henvises til standardbetingelser som regulerer slikt, og ta disse inn som vedlegg til avtalen.

Når – skal hver av partene levere / betale / utføre annet

Det er viktig med klare bestemmelser om tidspunktet for når hver av partene skal levere sine hoved- og bi-ytelser.

Hvis en part skal levere en vare så bør det ofte avtales tidspunkt for dette, f.eks. en dato, eller innen spesifiserte antall dager. Dersom det ikke står noe i avtalen om tidspunktet for levering, så skal varer normalt leveres innen rimelig tid. Hva som er rimelig tid kan imidlertid være vanskelig å fastslå, så det beste er å ha en mer presis angivelse i avtaleteksten.

Skal det leveres en tjeneste, f.eks. regnskapsførsel, kan det følge av tjenestens natur og lovfastsatte frister når tjenesten må utføres for å være rettidig. Normalt er det allikevel en fordel å ha med noe om leveringstidspunkt, samt noe om hvilke forutsetninger som ligger til grunn for at man kan levere rettidig. En kunde må f.eks. levere regnskapsbilag til avtalt tid for at regnskaps fører skal kunne få regnskapene ferdig og levert innen sin frist.

Det kan dessuten lett oppstå uenigheter om betalingsfrister og forfall på fakturaer, dersom dette ikke er fastsatt i avtaleteksten. Selger ser for seg å bruke sin normale kredittid på fakturaen, mens kjøper ønsker å benytte sin normalfrist. For å unngå slike uenigheter bør dette fastsettes i kontrakten eller i kontrakts bilag, eller man kan henvise til standardbetingelser som skal gjelde. For å skape klarhet bør kopi av standardbetingelser også legges ved som bilag til avtalen.

Slutt - hvordan avslutte avtalen ved enighet eller uenighet

I de fleste avtaler der hovedytelsen bare skal leveres en gang, opphører avtalen av seg selv når hovedytelsen og alle bi-ytelsene er levert. I slike avtaler er det derfor normalt ikke nødvendig å skrive noe om ordinært opphør av avtalen, altså når partenes avtaleforhold er over.

Dersom det derimot er en avtale vedrørende løpende ytelser, f.eks. varige tjenesteavtaler eller abonnement, bør det normalt reguleres i avtalen hvordan avtalen skal opphøre. Enten kan det gjøres ved at avtalen tidsbegrenses, f.eks. til et fastsatt antall dager, måneder eller år” avtalen opphører etter x måneder regnet fra inngåelsen” eller at avtalen har en sluttdato” avtalen opphører 31.12.16”.

Alternativt kan det inntas en oppsigelsesadgang, hvor begge parter kan si opp avtalen med en avtalt frist” avtalen kan sies opp med x måneders skriftlig varsel”.

Det er også vanlig å ta med en bestemmelse om at en part kan terminere avtalen uten forutgående varsel, dvs. heve avtalen, dersom den annen part vesentlig misligholder sine forpliktelser etter avtalen. Dette er imidlertid en rettighet som også følger av norsk kontraktsrett, slik at det gjelder selv om det ikke eksplisitt fastsettes i avtalen.

Når man skal skrive en avtale selv, eller vurdere en avtale skrevet av andre, er det altså en enkel huskeliste som kan brukes i de fleste tilfeller: Hvem, hva, hvor, hvordan, når og slutt!