Dom i Høyesterett - oppsigelse i prøvetiden

Høyesterett avsa 24. januar 2011 dom om hvorvidt oppsigelse var gyldig. Den ansatte ble i løpet av prøvetiden varetektsfengslet i fire uker, men ble senere frikjent. Dommen er interessant da den viser hvor strengt ansettelsesvernet er.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Fakta i saken

Den ansatte ble i løpet av prøvetiden på seks måneder i en 80 % stilling som miljøterapeut i en kommune varetektsfengslet i fire uker. Han var siktet for å ha truet en person under særdeles skjerpende omstendigheter ved at han skulle ha fått to personer til å oppsøke vedkommende på hans bopel i den hensikt å få ham til å betale et pengebeløp som den ansatte mente å ha til gode. Kort etter løslatelsen ble den ansatte oppsagt, jf. arbeidsmiljøloven § 15-6. I tillegg til fraværet som følge av varetektsfengslingen, ble oppsigelsen begrunnet med at de handlinger han var siktet for å ha begått, ville være uforenlig med stillingen som miljøarbeider. Det ble dessuten vist til at den ansatte hadde forsovet seg en gang i prøvetiden.

Tingretten kom til at oppsigelsen var gyldig og frifant kommunen. Lagmannsretten kom til motsatt resultat og tilkjente den ansatte 70 000 kroner i erstatning for ikke-økonomisk tap, jf. arbeidsmiljøloven § 15-12. Etter lagmannsrettens dom er den ansatte blitt endelig frikjent i straffesaken.

Høyesteretts dom

Høyesterett forkastet kommunens anke for så vidt gjaldt oppsigelsens gyldighet. Selv om varetektsfengslingen medførte et fravær i prøvetiden på fire uker, fant Høyesterett at dette ikke reduserte kommunens mulighet til å vurdere hans egnethet for stillingen i så vesentlig grad at fraværet kunne gi grunnlag for oppsigelse – heller ikke når dette ses i sammenheng med forsovelsen. Siden den ansatte var frifunnet for straff, kunne siktelsen som sådan ikke danne grunnlag for oppsigelsen. Høyesterett drøftet i denne forbindelse forholdet til uskyldspresumsjonen. Erstatningen for ikke-økonomisk tap ble redusert til 50 000 kroner.

 

KILDE: Lovdata 2. februar 2011, HR-2011-165-A