Høyesterettsdom - 3 eller 10 års foreldelse for momskrav som springer ut av Porthus og Hunsbedt sakene?

Høyesterett tok stilling til om det kan gis tilleggsfrist på ti år for krav om tilbakebetaling av for mye innbetalt merverdiavgift der uvitenheten om kravet skyldtes uriktig forståelse av fradragsregelen i merverdiavgiftsloven § 21.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Av juridisk rådgiver Jesper Røstad. 

Etter Høyesteretts avgjørelse i Porthusetsaken oppsto spørsmålet om hvor langt tilbake i tid avgiftspliktige kunne kreve tilbakebetalt for mye innbetalt avgift. Spørsmålet var om slike krav reguleres av den alminnelige treårsfrist i foreldelsesloven eller om det var grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven §§ 9 eller 10.

Historikk

Frem til september 2006 var utleie av rom til overnatting fritatt for merverdiavgift. Selskapene, som drev kombinert hotell- og serveringsvirksomhet, hadde dermed virksomhet både i og utenfor avgiftsområdet. Ved kombinert virksomhet kan en forholdsmessig andel av inngående avgift knyttet til fellesanskaffelser i begge virksomheter, trekkes fra den utgående avgift. Etter tidligere avgiftspraksis ble det likevel bare gitt slik fradragsrett hvis fellesutgiftene primært var ment til bruk innenfor avgiftsområdet. I tillegg gjaldt en særlig praksis for hoteller, som innebar at alle anskaffelser som hadde med rommene å gjøre, ble ansatt å være til primær bruk for romutleien. Primærbrukslæren ble underkjent av Høyesterett i Rt. 2003 side 1821 – Hunsbedtdommen. Ved Porthusetdommen i Rt. 2005 side 951 ble det samme uttrykkelig slått fast også for hoteller. Flere selskaper tok ut stevning med krav om tilbakebetaling, mens en rekke andre selskaper meldt inn krav og ble innvilget utsatt foreldelse frem til 10. juni 2009 i påvente av domstolens behandling av foreldelsesspørsmålet. 

Endelig avgjørelse og begrunnelse

Høyesterett har nå kommet til samme konklusjon som tingretten og lagmannsretten. Krav lenger tilbake enn tre år var foreldet.

 Selv om rettsvillfarelse i utgangspunktet omfattes av unntaksbestemmelsen i foreldelsesloven § 10 nr. 1 skal det tydeligvis svært mye til. Høyesterett uttaler at spesielt når regelen er kjent, men uvitenheten skyldes den riktige tolking av bestemmelsen, kan man ikke uten videre vente med å forfølge kravet inntil det foreligger endelig avklaring fra domstolene. Videre uttales:

 "Det dreiet seg her om en sentral bestemmelse på de avgiftspliktiges eget område. De sentrale rettskildene var tilgjengelige for selskapene. Forvaltningspraksis er ikke bindende, og var heller ikke helt entydig. Selskapene var derfor ikke i en slik villfarelse at de ikke burde innsett at de – tross usikkerhet om utfallet – hadde et prosedabelt krav."

 Undertegnede mener at forvaltningspraksis var svært entydig og at det ikke uten videre kunne forventes at den enkelte avgiftspliktige skulle gå til rettssak. Det er grunnleggende galt at den enkelte avgiftspliktige ikke kunne stole på forvaltningens praksis og bli beskyttet av 10 års foreldelse i stedet for 3 år når det viser seg at praksis er feil. Jeg legger i likhet med Høyesteretts mindretallet i saken til grunn at det forelå "en lang, fast og entydig oppfatning i avgiftsforvaltningen, herunder Klagenemnda for merverdiavgift, som tilsa at det ikke var fradragsrett". Den feilaktige praksisen ble ikke korrigert fullt ut når staten tapte Hunsbedt dommen. Høyesterett måtte pånytt vurdere den samme forvaltningspraksisen i Porthussaken ca 2 år senere før skatteetaten endelig korrigerte sin feilaktige strenge praksis som nektet en rekke næringsdrivende fradrag for inngående mva. Er det størrelsen på det totale kravet staten ville fått rettet mot seg dersom foreldelse ble satt til 10 år i stedet for 3 år som gjør at vurderingene er så strenge? Det antas at Finansdepartementet i forkant av domstolbehandlingen i disse sakene har kartlagt omfanget av de krav staten risikerte å få mot seg dersom den tapte sakene og måtte gi den enkelte næringsdrivende korrekt fradrag 10 år tilbake i tid. Vi vet at det var mange som benyttet seg av muligheten til å melde inn krav for å oppnå avbrutt foreldelse. De næringsdrivende som er berørt av denne avgjørelsen har gått glipp av betydelige beløp som etter min mening burde vært tilkjent dem. Er man avgiftspliktig gjelder det å passe på og ikke altid stole på  et nei til fradrag fra skatteetaten!

Foreldelsesloven