Høyesterettsdom - tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift (Invexdommen)

Retten tok stilling til om et selskap som kjøpte et varelager som var beheftet med pant, skulle få fradrag for inngående merverdiavgift når det var klart at utgående merverdiavgift ikke ville bli betalt.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Grunnen til at utgående merverdiavgift ikke ville bli betalt var at selgeren var konkurs og at hele kjøpesummen skulle innbetales til panthaver til nedbetaling av gjeld. Det var klart at kjøper/Invex var klar over dette da de hadde undertegnet en avtale der det blant annet sto som følger:

"Kjøpesum

For varelageret betaler Kjøper til Selger kr 10,9 mill inkl mva. (kr 8,72 mill + mva). Kjøpesummen skal uavkortet gå til innfrielse av DnB NOR Bank ASA sitt tilgodehavende i konkursselskapet (Selger) slik kravet fremkommer pr. konkursåpningstidspunktet. Overskytende skal anvendes til delvis inndekning av DnB NOR Bank ASA sitt tilgodehavende i Sør Øst AS (org. Nr. 9903 46 909), et datterselskap til Badehuset Norge AS."

Høyesterett gir i dommen staten medhold i at den fradragsførte merverdiavgiften skulle tilbakeføres fordi kjøper på grunn av avtalen visste at selgers utgående merverdiavgift ikke skulle innbetales staten, se ovennevnte sitat fra dommen. 

Dommen legger til grunn at det gjelder en omgåelsesnorm i merverdiavgiftsretten, slik som i skatteretten. Høyesterett har aldri tidligere benyttet den i merverdiavgiftssaker og Invexdommen er første gang det slås fast at det gjelder en gjennomskjæringsregel i merverdiavgiftsretten. I realiteten kan man si at Høyesterett legger til grunn en illojalitetsbasert innskrenkende tolkning av retten til fradrag for inngående merverdiavgift, jf. mval. § 8-1.  

Om gjennomskjæring uttalte førstevoterende som følger:

"Ordlyden i § 21 om adgangen til å trekke fra inngående avgift er generell og unntaksfri. Invex har fremhevet at det må kreves klar hjemmel for å nekte fradrag. Jeg er enig i at lovskravet kan tilsi varsomhet ved tolkningen av bestemmelsen. På den annen side må loven tolkes i lys av sitt formål. Illustrerende er adgangen til gjennomskjæring i skatteretten. Det er sikker rett at det kan etableres skatteplikt for transaksjoner som tilsynelatende ikke omfattes av den aktuelle regel, dersom dette er nødvendig for å underkjenne tilpasninger som på en illojal måte tar sikte på å utnytte utformingen av regelverket. Dette har også vært lagt til grunn ved arveavgift, jf. Rt-2006-1199 avsnitt 50 til 56.

Etter mitt syn er det ikke noe til hinder for å legge lignende synspunkter til grunn ved tolkningen av merverdiavgiftsloven. At fradrag for inngående merverdiavgift etter omstendighetene kan nektes uten at det uttrykkelig følger av § 21, har ikke bare vært lagt til grunn av klagenemnda for merverdiavgift, men også i rettspraksis. Jeg viser her til Agder lagmannsretts dom, inntatt i RG-2008-914, hvor en kjøper av blant annet et abandonert varelager hadde sikker kunnskap på avtaletidspunktet om at selger - konkursdebitor - ikke kom til å betale avgift. Selger og kjøper hadde samme ledelse og samme eierinteresser. Anken til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet av ankeutvalget (HR-2008-1227-U). Det bør samtidig presiseres at lagmannsretten i sine premisser langt på vei hadde antydet at det i realiteten forelå en virksomhetsoverdragelse, slik at det ikke skulle ha vært belastet avgift, jf. § 16 nr. 6."

Førstevoterende og flertallet i Høyesterett har uttalt følgende av betydning for resultatet i dommen:

"Jeg ser nå nærmere på saksforholdet i vår sak. Ifølge punkt 4 i avtalen om salg av varelageret fra Badehuset til Invex skulle kjøpesummen « uavkortet » gå til innfrielse av bankens krav i konkursboet. Salgssummen var fastsatt til « kr 10,9 mill inkl. mva. (kr 8.72 + mva) ». Som nevnt var bankens tilgodehavende hos Badehuset omtrent 10,2 millioner. Det var videre fastsatt at det overskytende skulle gå til delvis dekning av bankens tilgodehavende i Badehusets datterselskap Sør Øst AS. Også av punkt 1 fremgikk det at kjøpesummen skulle gå til innfrielse av bankens krav i konkursboet, og videre at Invex var innforstått med at Badehuset var under konkursbehandling. Til slutt i avtalen samtykket banken som panthaver i at den ble inngått.

På bakgrunn av formuleringene kan det etter mitt syn ikke være tvil om at formålet med avtalen var å sikre bankens krav, og at det – til tross for avtalens henvisning til merverdiavgift – ikke var meningen at noe av beløpet skulle gå til innbetaling av slik avgift. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at pengene ikke en gang var innom Badehuset.

Badehuset og Invex, samt banken, hadde felles interesse i denne ordningen, samt i at beløpet ble satt så høyt som mulig. Og for Invex' eier, Gimle Finans AS, medførte avtalen at man slapp å gjøre opp noen del av selskapets kausjonsforpliktelser for Badehusets gjeld. Det er også grunn til å merke seg at andre bud på varelageret lå lavere enn budet fra Invex. Det er opplyst i anken at budene lå opp mot 6,5 millioner kroner med tillegg av merverdiavgift. At salgssummen inklusive merverdiavgift ble satt slik at banken dermed også fikk dekket pantegjelden til Badehusets datterselskap, understreker transaksjonens karakter av å være arrangert og ikke i samsvar med reelle verdier.

I tillegg til avtalens innhold kom det forhold at Feldborg og Bjørklund, som undertegnet avtalen, begge var eller hadde vært involvert i de to selskapene. Feldborg var eneste styremedlem i Badehuset, samt daglig leder og varamedlem av styret i Invex. Bjørklund hadde eierinteresser i alle involverte selskaper, og hadde tidligere vært styremedlem i Badehuset.

Dette arrangementet, med det sterke interessefellesskap som forelå, må få betydning ved vurderingen av Invex' senere krav om fradrag for inngående merverdiavgift. Avtalen var ikke i samsvar med den symmetri mellom utgående og inngående avgift som loven bygger på, jf. mine tidligere bemerkninger om lovens ordning. Tvert om var hensikten at selgerens avgift skulle benyttes til nedbetaling av lån og frigivelse av kausjonsforpliktelser, noe alle de involverte var fullt innforstått med. Det er da ikke urimelig at det ikke gis fradrag for kjøpers avgift. En slik løsning er på linje med den rettspraksis som allerede er nevnt, og jeg bemerker at vår sak er svært parallell til saksforholdet i RG-2008-914."

Høyesterett går ikke nærmere inn på spørsmålet om hvordan en selger/kjøper i slike tilfelle skal innrette seg i konkurstilfelle for å oppnå korrekt avgiftsbehandlingen. Det er ikke uvanlig at kjøper av abandonnerte varer kjenner til at det dreier seg om en konkurs- eller insolvenssituasjon og at det er banken/kreditor som vil nyte godt av hele kjøpesummen inkl mva. Merverdiavgiftsloven har ingen regler for at kjøper i slike situasjoner kan betale inn merverdiavgiften direkte til staten. 

KILDE: Lovdata, 16. februar 2011, HR-2011-363-A