Kommunenes kompensasjonsrett ved oppføring og drift av idrettsanlegg

Skattedirektoratets fellesskriv 24.5.2013. Fellesskrivet redegjør for hovedprinsippene i regelverket angående omfanget av kommunenes kompensasjonsrett ved oppføring og drift av idrettsanlegg

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Det uttales i fellesskrivet: "Kompensasjonsretten for kommunene er generell, jf § 2 første ledd bokstav a, men med enkelte begrensninger i § 4.

Etter bestemmelsen i § 4 første ledd må for det første en anskaffelse være kommunens for at det i det hele tatt skal kunne foreligge rett til kompensasjon. Det innebærer at kommunen må være det subjektet som gjennom inngåelse av kontraktene anskaffer varene eller tjenestene og har ansvar samt senere eierskap til f eks idrettsanlegg.

Videre ytes kompensasjon bare i den utstrekning anskaffelsen skjer til bruk i den kompensasjonsberettigede virksomheten. Eksempelvis vil et anlegg som anskaffes for å overdras vederlagsfritt til andre ikke være til bruk i kommunens kompensasjonsberettigede virksomhet (jf her også annet ledd nr 3 som uttrykkelig unntar fra kompensasjonsrett salg av fast eiendom). Heller ikke i den grad anlegget skal overlates til andres bruk, vil det foreligge kompensasjonsrett for kommunen ved anskaffelsen, bortsett fra når det skjer til allmennyttig bruk i motsetning til kommersiell bruk. Det anses som innenfor kommunens alminnelige virksomhetsområde i stille idrettsanlegg mv til disposisjon for allmennheten.

Imidlertid må det å stille et idrettsanlegg (vederlagsfritt) til disposisjon for allmennheten (kompensasjonsberettiget), avgrenses mot utleievirksomhet som ikke er kompensasjonsberettiget, jf kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr 3. Bakgrunnen for utleieregelen er bl a at kommunen vil kunne få en betydelig konkurransefordel i forhold til private ved utleie til ikke-avgiftspliktige virksomheter, jf forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) punkt 20.8.3. Private virksomheter vil ikke få refundert inngående avgift for utleie til idrettsaktivitet. Når en kommune rent faktisk ikke stiller et anlegg til vederlagsfri disposisjon, slår dette hensynet inn, og det uavhengig av om vederlaget dekker kostnadene fullt ut. Det sentrale er at når kommunen gjennom brukerne helt eller delvis får dekket inn kostnadene de har ved å stille et anlegg til disposisjon for dem, så skal ikke kompensasjonsordningen gi kommunen et mer gunstig resultat avgiftsmessig enn private virksomheter som kunne tenkes å leie ut tilsvarende anlegg.

Det foreligger utleie etter bestemmelsen i § 4 annet ledd nr 3 av et idrettsanlegg når det stilles til disposisjon for bruker mot vederlag. Vederlaget trenger ikke nødvendigvis ytes som et månedlig leiebeløp på vanlig måte etter en alminnelig leiekontrakt. Også eksempelvis et idrettslags hele eller delvise finansiering av oppføringen av anlegget gjennom tilskudd av pengebeløp, innskudd til kjøp av maskiner til drift av anlegget og dugnadsarbeid mv vil måtte anses som vederlag, derimot ikke gaver fra andre enn brukerne. I den grad den som yter vederlag rent faktisk bruker anlegget eller har førsteprioritet innenfor bestemte tidsrom, vil det foreligge utleie.

Ikke enhver ytelse fra bruker vil anses som leievederlag med den følge at kommunen vil være diskvalifisert for kompensasjonsrett. Dersom bruker eksempelvis bare betaler et helt symbolsk beløp, f eks til dekning av vask e.l. (man "ordner etter seg") eller betaler et lite beløp hver gang det hentes en adgangsnøkkel, vil § 4 annet ledd nr 3 ikke komme til anvendelse. Begrunnelsen er at da vil det reelt sett ikke foreligge en slik avgiftsmessig konkurransefordel overfor private som leier ut fast eiendom (ikke kompensasjonsberettiget) som kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr 3 tar sikte på å hindre, jf ovenfor. Det samme hensynet (ikke avgiftsmessig fordel) gjør samtidig at bestemmelsen må tolkes i samsvar med ordlyden der bruker betaler over et symbolsk beløp, dvs at da foreligger det ingen kompensasjonsrett overhodet for den bruken. Det blir ikke tale om delvis kompensasjon selv om utleien eventuelt kunne tenkes å ligge under markedsverdi eller om utleien bare gir delvis kostnadsdekning.

Som nevnt innledningsvis, er kommunenes kompensasjonsrett generell. Det innebærer at når det skal innrømmes delvis kompensasjonsrett for merverdiavgiften på anskaffelser som foretas under ett til bruk i kompensasjonsberettiget virksomhet og i virksomhet som ikke gir rett til kompensasjon (fellesanskaffelser), så må fordelingen skje ved at den tiden idrettsanlegget leies ut fastsettes som ikke kompensasjonsberettiget bruk som det forholdsmessig ikke skal innrømmes kompensasjon for, sml prinsippet i kompensasjonsforskriften § 8. Dersom eksempelvis en kunstgressbane leies ut 6 timer av et døgn, så er 6/24 ikke kompensasjonsberettiget bruk.

Merverdiavgiftshåndboken 9. utgave side 983 tredje avsnitt vil bli redigert ved neste utgivelse, slik at anvendelsen av regelverket som beskrevet ovenfor kommer tydeligere frem."