Merverdiavgiftsforskriften § 15-14-1 – importerte råvarer

Skattedirektoratets brev av 1. november 2013 til Norsk landbrukssamvike utdyper hvordan merverdiavgiftsforskriften § 15-14-1 skal forstås i forhold til importerte råvarer.

Del

Samvirkeforetakene i landbruket har etter det opplyste i varierende grad behov for å importere varer til sin produksjon og for å tilfredsstille markedet. Dette kan være produkter med andre egenskaper og annen bearbeidingsgrad enn de som kjøpes inn fra medlemmene, men det kan også være råvarer som går inn i produksjonen på linje med råvarer innkjøpt fra medlemmene. Det opplyses at disse råvarer normalt ikke vil ha omfang av betydning, men at det i noen situasjoner og for enkelte produkter kan være behov for relativt stor import. Som eksempel vises det til at norsk honningproduksjon i den nærmeste fremtid ikke vil være i stand til å dekke markedets behov. Kjøp av importerte råvarer skjer ikke direkte fra råvareprodusent, men i større kvanta fra selskaper. Varene blir fakturert på ordinær måte, og berører ikke forholdet mellom innkjøp fra medlemmer kontra ikke-medlemmer i Norge.

På bakgrunn av Skattedirektoratets brev av 30. mars 2011 reises det spørsmål om merverdiavgiftsforskriften skal forstås slik at det skal ses bort fra importerte råvarer ved vurderingen av om minst 80% av et samvirkeforetak sin totalomsetning må gjelde tilvirkning fra medlemmenes produkter.

Skattedirektoratet vil bemerke at formålet bak ordningen med at produsenter og samvirkelag kan oppgi merverdiavgift i salgsdokumentasjon på vegne av både medlemmer og ikke medlemmer, er å forenkle oppgjør ved leveranse av medlemmenes produkter fra fiske, jordbruk eller skogbruk med binæringer. Ordningen forutsetter at minst 80 % av foreningen eller samvirkeforetakets omsetning gjelder tilvirkning eller omsetning av medlemmenes produkter, jf. merverdiavgiftsforskriften § 15-14-1 annet ledd. Foreningen eller samvirkeforetaket skal foreta avregning og utstede salgsdokument ved alle kjøp av slike produkter, dvs. både fra medlemmer og ikke-medlemmer. Vi antar at bakgrunnen for en hovedsaklighetsgrense er at den gruppe leverandører som ikke er medlemmer vanligvis ikke driver næringsvirksomhet. Ved kjøp fra ikke-medlemmer vil ordningen med angivelse av merverdiavgift på vegne av selger innebære fradragsrett for leveranser fra ikke-registrerte leverandører uten tilhørende innbetaling av avgift til staten.

Dersom en forening eller samvirkeforetak må importere råvarer fra utenlandsk selskap og blir ansvarlig for å beregne og betale merverdiavgift ved innførselen, jf. mval. § 11-2, er vi ikke i en situasjon med innenlandsk levering hvor foreninger eller samvirkeforetak kan utstede salgsdokument på vegne av selger uavhengig om de er registrert i merverdiavgiftsregisteret eller ikke. Det er innførselen til merverdiavgiftsområdet som er avgiftspliktig, og merverdiavgift blir innbetalt av foreningen eller samvirkeforetaket til staten. Det foreligger i en slik situasjon ikke tap eller fare for unndragelser for staten og vi kan heller ikke se at importen motvirker formålet bak ordningen om forenklet oppgjør ved levering fra medlemmer og ikke-medlemmer.

Skattedirektoratet legger etter dette til grunn at det kan ses bort fra foreningen eller samvirkeforetakets innførsel ved vurdering av om minst 80 % av totalomsetningen er knyttet til tilvirkning eller omsetning av medlemmenes produkter.