MVA-sats ved salg av serveringstjenester og take-away ombord på ferger og hurtigbåter

Hele skipet er å anse som et tilknyttet lokale i forhold til mat- eller drikkevarer som omsettes fra serveringssted ombord på et skipet.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

I utgangspunktet skal det benyttes høy mva sats på 25% da hele skipet er å anse som et tilknyttet lokale i forhold til mat- eller drikkevarer som omsettes fra serveringssted ombord på et skipet. Det er ikke rom for bruk av redusert sats på 14% dersom mat- eller drikkevarer skal fortæres andre steder på skipet, og da heller ikke i private kjøretøyer som for eksempel i biler eller motorsykler under overfart.

På den annen side ansees det klart at omsetning av mat/næringsmidler som take-away med redusert sats på 14% også kan skje fra båter. Forutsetningen blir da at omsetningen av mat- eller drikkevarer ikke anses som en serveringstjeneste da de ikke skal fortæres på stedet/båten. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at når varene ikke skal fortæres på stedet/båten, vil ikke kundene nyttiggjøre seg av det tjenestetilbud som normalt er knyttet til serveringssteder. Passasjerer på båter kan for eksempel kjøpe med seg mat fra båten for medbringing på land når båtturen er over.

I Skattedirektoratets fellesskriv av 4. oktober 2011 uttales følgende om hvilke krav som stilles for at omsetning av mat og drikke skal anses som take-away som kan selges med redusert mva sats på 14%:

  • Avgjørende for klassifiseringen er om varene ”skal fortæres” på stedet. Hvorvidt varene faktisk blir fortært på serveringsstedet eller ikke, er ikke rettslig avgjørende. Det er lagt til grunn at det ved etablering av slike rutiner ikke er nødvendig for den næringsdrivende å følge opp den enkelte kunde etter omsetningen.
  • Lokalene må være tilrettelagt gjennom at take-away-kunder sluses til en særskilt kasse eller ved at salget skjer fra f.eks. en luke på serveringsstedet, eller ha et system der priser på take-away klart fremgår og kundene spørres om hvor maten skal inntas.
  • Serveringsstedet etablere et eget opplegg for å pakke inn eller på annen måte gjøre varene tilgjengelig for take-away. At næringsmidlet leveres i pose, kartong, folieform, beger med lokk eller lignende som er egnet til å oppbevare varen ved borttagelsen, kan være indikasjoner på at varen skal tas med.

Ovennevnte vil være de mest relevante momentene ved vurderingen av om det er etablert et take-awaykonsept. Fravær av indikasjoner som for eksempel engangsemballasje e.l. vil imidlertid ikke automatisk medføre at varen skal omsettes med alminnelig sats. Det avgjørende er, som nevnt, om næringsmiddelet skal fortæres på serveringsstedet eller ikke. Bestemmelsen om take-away vil også komme til anvendelse der det på annen måte, for eksempel gjennom prissettingen, fremstår som åpenbart at varen ikke skal konsumeres på stedet.