Høyesterettsdom - frist for endring av ligning

Staten fikk medhold i at treårsfristen i ligningsloven § 9-6 nr. 2 sperret for endring av ligning som følge av tap ved svindel.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Skattyter ble i 2002 påført tap ved svindel. Svindelen gikk bl.a. ut på at skattyter ble forledet til å tro at svindlerne ville kjøpe aksjer han hadde ervervet i årene 1999-2001. Skattyter ble forledet til å foreta tre innbetalinger til svindlerne.

Den 18. juni 2002 tok skattyter kontakt med ligningsmyndighetene for å undersøke om tapet var fradragsberettiget. Han fikk til svar at tapet ikke var fradragsberettiget fordi det var snakk om tap på fordringer som ikke gir fradragsrett utenfor næring, jf. sktl. § 6-2 annet ledd. Dette ble også lagt til grunn ved ligningen av skattyter.

Ved Høyesteretts dom i Rt-2007-1822 (”DSC”) ble det avklart at ligningsmyndighetenes oppfatning om at det ikke gis fradrag for tap som skyldtes svindel utenfor virksomhet, ikke var riktig. På bakgrunn av dommen fremmet skattyter en skriftlig anmodning til ligningsmyndighetene i januar 2008 om at hans krav om fradrag ble revurdert.

Ligningsmyndighetene avviste å ta ligningen opp til endring, under henvisning til at treårsfristen i lignl. § 9-6 nr. 2 sperret for slik endring. Det ble samtidig gitt en materiell skatterettslig begrunnelse på at det ikke var fradragsrett for de aktuelle tapspostene.

Hovedspørsmål i saken

Hadde ligningsmyndighetene fattet et realitetsvedtak eller et avvisningsvedtak?

Høyesterett kom til at ligningsmyndighetene ikke hadde fattet et realitetsvedtak, men et avvisningsvedtak. Retten tok utgangspunkt i et brev fra ligningsmyndighetene til skattyter, som etter sitt innhold bare omhandlet materielle skatterettslige spørsmål. Brevet henviste imidlertid til en telefonsamtale med skattyter, der treårsfristen ble nevnt. Videre la retten vekt på at brevet fremsto som summarisk orienterende og ikke oppfylte de øvrige formkrav som følger av lignl. § 3-11. På denne bakgrunn fremsto det som lite sannsynlig at ligningsmyndighetene skulle ha truffet et materielt vedtak i strid med treårsfristen som de mente kom til anvendelse.

Får tre- eller tiårsfristen i lignl. § 9-6 anvendelse?

Høyesterett slo fast at karakterisering av tap som tap på fordring eller tap av annen karakter er et rent skatterettslig spørsmål som beror på tolking av skatteloven § 6-1 og 6-2 annet ledd. Feil karakterisering utgjorde derfor ingen faktumfeil i relasjon til lignl. § 9-6 nr. 2.

Videre uttalte Høyesterett at ikke en hvilken som helst feil i et ligningsvedtak kan føre til at tiårsfristen kommer til anvendelse. Det er bare faktumfeil som er rettslig relevante for den endring det bes om, som kan lede til tiårsfrist. Den anførte faktiske feil (at utøvelse av opsjoner ble betegnet som kjøp av opsjoner i stedet for kjøp av aksjer) var ikke relevant for vurderingen av de deler av ligningen som skattyter ønsket endret, verken etter rettsoppfatningen i dag eller rettsoppfatningen ved ordinær ligning i 2003.

Høyesterett reiste spørsmålet om relevansvurderingen, i tilfeller hvor feil faktum kommer i kombinasjon med en ny rettsoppfatning, skal skje ut fra den tidligere eller den nye rettsoppfatningen. Retten tok imidlertid ikke stilling til spørsmålet, da den påberopte faktiske feil ikke hadde betydning uansett hvilken rettsoppfatning den ble vurdert etter.

Rettslige avklaringer i dommen – oppsummert

Et brev fra ligningsmyndighetene som etter sitt innhold bare omhandler materielle skatterettslige spørsmål utgjør ikke nødvendigvis et realitetsvedtak. Hvorvidt det er snakk om et realitetsvedtak beror på en konkret vurdering av øvrige omstendigheter, herunder annen kommunikasjon med skattyter og hvordan brevet fremstår.

  • Karakterisering av tap som tap på fordring i stedet for annet formuestap utgjør anvendelse av skattelovgivningen etter lignl. § 9-6 nr.2.
  • Ikke en hvilken som helst feil i faktum kan lede til at tiårsfristen i lignl. § 9-6 nr.1 kommer til anvendelse.
  • For at en faktumfeil skal kunne lede til tiårsfrist, må den ha vært relevant for den endringen det bes om.

Kjennelse om adgang til å fremlegge skattyters selvangivelse som nytt bevis 6 dager før behandling i Høyesterett

Under forhandlingene i Høyesterett motsatte skattyter seg statens ønske om å fremlegge hans selvangivelse, med den begrunnelse at det er for sent å forholde seg til nye dokumentbeviser på dette stadiet.

Høyesterett avsa kjennelse der selvangivelsen ble tillatt ført som bevis. Retten viste til at selvangivelsen er et sentralt bevis i skattesaker. Fremleggelse ville ikke føre til noen endring av sakens karakter eller vidløftiggjøring av saken. Skattyter måtte kunne forholde seg til de opplysninger han selv har fremlagt i selvangivelsen, på kort varsel, 6 dager før behandling i Høyesterett.

 

KILDE: Skatteetatens uttalelse av 21. mars 2011.

Aktuelle kurs

Nettkurs
  • Skatte-/Avgiftsrett 3
    Klokke Created with Sketch.
Nettkurs
  • Skatte-/Avgiftsrett 7
    Klokke Created with Sketch.