Aktivering eller direkte utgiftsføring av FoU-kostnader ved utvikling av dagligvareprodukter

Til tross for stor sikkerhet for at dagligvareprodukter blir lansert i markedet, var det i høyesterettssak ikke belegg for å legge til grunn at varer som utvikles har økonomisk levetid på minst tre år. Skattyterne slapp aktivering.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Saken gjaldt Stabburet AS og Lilleborg AS, som begge produktutvikler nye varer gjennom en firetrinns prosess. I det andre av trinnene er ideer fulgt opp med markedsundersøkelser, og det er avklart om produktet kan produseres og selges. Det kan likevel fortsatt være vesentlige uavklarte spørsmål. Det er utviklingskostnader knyttet til dette trinnet som er gjenstand for vurdering i dommen, nærmere bestemt

  1. kostnader knyttet til lansering av et eksisterende varemerke innenfor en ny produktkategori eller produkttype («varemerkestrekk»), og
  2. lansering av nye varianter innenfor en eksisterende kategori, med mindre endringer i innhold («linje/merkeutvidelse»).

Skatteetaten, tingretten og lagmannsretten mente disse kostnadene skulle aktiveres som immaterielle driftsmidler og avskrives over levetiden. Høyesterett kom til et annet resultat.

Fradragsrett for FoU-kostnader
Om FoU-kostnader fremkommer blant annet følgende i dommen:

«Forsknings- og utviklingsutgifter anses i utgangspunktet oppofret så snart de er pådratt, slik at de kan utgiftsføres direkte i medhold av § 6-1. Av § 6-1 første ledd andre punktum fremgår imidlertid at fradragsretten er presisert, utvidet eller innskrenket i andre bestemmelser i skatteloven. Aktiveringsplikt for visse FoU-kostnader følger av § 6-25. Paragrafen har følgende ordlyd:

"Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, skal behandles som del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel."

(…)

Paragraf 6-25 må ses i sammenheng med skatteloven § 14-40 første ledd bokstav a, som direkte gjelder hvilke driftsmidler som kan saldoavskrives. Her heter det at et driftsmiddel regnes som varig "når det ved ervervet antas å ha en brukstid på minst tre år". Det er lagt til grunn at kravet om brukstid på minst tre år også gjelder driftsmidler som er aktiveringspliktige i medhold av § 6-25 (…).

Aktiveringsplikt for FoU-kostnader etter § 6-25 forutsetter på denne bakgrunn at kostnadene er knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler. Bestemmelsen gjelder bare varige driftsmidler, noe som innebærer et krav om brukstid på minst tre år, jf. § 14-40 første ledd bokstav a. Rettspraksis har slått fast at det må foretas en sannsynlighetsvurdering av om vilkårene er oppfylt.»

Økonomisk levetid avgjørende for 3 års-kravet
Utgangspunktet er at FoU-utgifter anses oppofret etter hvert som de påløper, jf. § 6-1. For at aktiveringsplikt skal inntre, må kostnadene være knyttet til konkrete prosjekter, som kan bli eller er blitt til betydelige driftsmidler med en varighet på minst tre år. Det må derfor foretas en samlet vurdering av om det er grunnlag for aktiveringsplikt med utgangspunkt i vilkårene i § 6-25, jf.§ 14-40. Sammenhengen med hovedregelen i § 6-1 tilsier videre at det må kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for aktivering samlet sett er oppfylt.

Det er den økonomiske levetiden som er avgjørende. Vurderingstemaet er ikke om driftsmiddelet er egnet til å vare i minst tre år, og heller ikke om formålet har vært å skape et varig driftsmiddel. Konkurranse- og markedssituasjonen vil dermed begrense den antatte brukstiden.

Vurderingen av sannsynlighetsovervekt
Partene var enige om at bare en tredjedel av de lanserte prosjektene får en levetid på minst tre år, noe som innebærer at bare 33 prosent av alle prosjekter tilfredsstiller varighetskravet.

Høyesterett påpeker at det etter skatteloven § 6-25 jf. § 14-40 skal foretas en konkret vurdering av det enkelte prosjekt. I dette ligger at statistikk ikke i seg selv kan være avgjørende. Det statistiske materialet gir imidlertid et erfaringsgrunnlag som i mangel på andre holdepunkter kan få avgjørende betydning. 

Det har fremgått at de fleste produktvariantene statistisk sett har en kortere økonomisk levetid enn tre år. I mangel på andre holdepunkter så høyesterett det slik at varighetskravet på minst 3 år dermed ikke var oppfylt. Det forelå dermed ikke aktiveringsplikt.

Det skal for øvrig tillegges at høyesterett stilte spørsmål ved om det i det hele tatt var utviklet driftsmidler innenfor kategoriene «varemerkestrekk» og «linje/merkeutvidelse». Høyesterett tok ikke stilling til dette spørsmålet, men avgjorde rettsspørsmålet ut fra en forutsetning om denne forutsetningen var til stede.

Aktuelle kurs

Nettkurs
  • Skatte-/Avgiftsrett 1
    Klokke Created with Sketch.
  • Bokføring 2
    Klokke Created with Sketch.
  • Finansregnskap 4
    Klokke Created with Sketch.
17.11.2020
DRAMMEN
  • Skatte-/Avgiftsrett 3
    Klokke Created with Sketch.
  • Bokføring 2
    Klokke Created with Sketch.
  • Finansregnskap 2
    Klokke Created with Sketch.