Rett til avskrivning på ervervet forretningsverdi ved kjøp av fastlegeavtale

Høyesterett har nylig avsagt en prinsipiell dom vedrørende den skatterettslige klassifiseringen av verdien av retten til kommunalt basistilskudd etter overdragelse av legepraksis. Klassisfiseringen har betydning for retten til skattemessige avskrivninger

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Et legeektepar hadde inntil 2003 drevet hver sin legepraksis organisert som enkeltpersonforetak. I 2003 omdannet de ved skattepliktig salg virksomhetene sine til et felles aksjeselskap; Roa Medisinske Senter AS. Begge hadde fastlegeavtale med kommunen, og etter omdanningen mottok aksjeselskapet basistilskuddet fra kommunen. Ved ligningen for 2003 oppga selskapet at legene hadde overdratt forretningsverdi (goodwill) i form av kundeportefølje, omdømme og tilgang til kontorpersonale. Forretningsverdien var verdsatt med til sammen kr 1 453 800. Det ble ikke overdratt fysiske driftsmidler. Roa Medisinske Senter AS krevet ved ligningen for 2003 fradrag for avskrivning av ervervet forretningsverdi.

Saken har versert flere runder hos ligningsmyndighetene og i domstolene. Av det totale vederlaget var kr 300 000 omklassifisert til lønn. Dette punktet var ikke påanket for Høyesterett. Slik saken til slutt nå sto for Høyesterett var problemstillingen om resten av vederlaget som da knyttet seg til forventningen om at selskapet etter overdragelsen ville motta det kommunale basistilskuddet, skulle anses som avskrivbar ervervet forretningsverdi. Basistilskuddet fra kommunen utgjorde en fast pris pr pasient registrert på legenes lister, uavhengig av om pasientene faktisk oppsøkte legene. Om dette ble ansett som ervervet forretningsverdi, ville i så fall selskapet ha rett til avskrivning i medhold av skatteloven § 6-10 andre ledd jf § 14-43 første ledd b. Alternativet var slik staten gjorde gjeldende, at verdien av forventet basistilskudd skulle anses som et «annet immaterielt driftsmiddel enn forretningsverdi». Konsekvensen ville i så fall være at fradrag for avskrivninger bare kunne kreves dersom selskapet kunne påvise at «verdifallet er åpenbart», jf skatteloven § 6-10 tredje ledd.   

Høyesterett ga selskapet medhold i at vederlaget var å anse som betaling for forretningsverdi som faller inn under skatteloven § 6-10 annet ledd, og dermed ga rett til avskrivninger. I sin begrunnelse fremholdt Høyesterett at verdien av overført goodwill regelmessig vil bli redusert etter som tiden går, og gradvis vil bli erstattet av en ny og selvutviklet goodwill eller gå tapt. Høyesterett avviste statens anførsel om at fastlegeavtalen representerte en immateriell eiendel. Retten til basistilskudd er helt avhengig av antallet pasienter på listen, og pasientene er fri til å skifte fastlege. Skatteloven inneholder ingen definisjon av begrepet immateriell eiendel, slik at rettspraksis bygger på den regnskapsmessige definisjonen av begrepet. Høyesterett fant det klart at den som overtar en legepraksis, ikke har en slik kontroll over retten til basistilskudd som regnskapsstandardens definisjon av immateriell eiendel krever.

Aktuelle kurs

Nettkurs
  • Finansregnskap 2
    Klokke Created with Sketch.
  • Skatte-/Avgiftsrett 3
    Klokke Created with Sketch.
  • RF-Regelv./GRFS 1
    Klokke Created with Sketch.
Nettkurs
  • Skatte-/Avgiftsrett 1
    Klokke Created with Sketch.