Private formuesgoder i aksjeselskaper – særlig om fritidsboliger, fritidsbåter og bobiler

Mange regnskapsførere opplever at selskaper de har som kunder investerer i eiendeler som typisk er til privat bruk for selskapets eiere eller deres nærstående. Motivet kan i slike tilfeller være at eierne av selskapet urettmessig vil oppnå fradragsrett og skattebesparelser for kostnader som i realiteten knytter seg til eiernes private forbruk. I andre tilfeller kan dette være investeringer som er forretningsmessig velbegrunnede og fullt ut legitime sett fra selskapets side.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

1.       Generelt om typiske private formuesgoder i selskap

For at regnskapsfører skal være i stand til å vurdere slike anskaffelser korrekt skattemessig, og gi gode råd og veiledning, fordres det for det første at han har satt seg godt inn i regelverket og er trygg på hvilke skattemessige konsekvenser slike investeringer medfører både for selskap og aksjonær. Videre er det nødvendig at en har god kommunikasjon med kunden slik at en sikrer seg god innsikt i de faktiske omstendighetene og motivene selskapet har for å anskaffe en aktuell eiendel. Regnskapsfører bør kunne gi kunden råd med hensyn til hvilke løsninger som antas mest lønnsomme i et gitt tilfelle, og om mulig avverge at anskaffelser som aksjonæren bør foreta på privat hånd gjøres i selskapets navn dersom dette ikke er forretningsmessig fornuftig.

Skatteetaten har utpekt private formuesgoder i selskaper som et av de områder de vil sette inn ekstra ressurser på å kontrollere i tiden fremover. At dette området er utpekt som et spesielt fokusområde er ikke tilfeldig. Skatteetatens erfaringer har dessverre vist at de på dette feltet avdekker en del tilfeller hvor private kostnader på denne måten urettmessig er forsøkt veltet over på selskapet. Resultatet er gjerne uttaksbeskatning av selskapet og utbyttebeskatning på aksjonærens hånd, og dessuten ileggelse av tilleggsskatt. Det er all grunn også for regnskapsfører til å være oppmerksom på slike tilfeller, og eventuelt å veilede kunder slik at de kan unngå ubehagelige oppgjør med skatteetaten ved en eventuell kontroll. I utgangspunktet er det grunn til å fraråde kundene å ta inn virksomhetsfremmede eiendeler i selskapet. Der det likevel er gjort, vil jeg ved et eksempel hentet fra rettspraksis illustrere hvordan beskatningen i slike tilfeller skal gjennomføres.

I denne artikkelen vil jeg spesielt fokusere på fritidseiendommer, båter og bobiler eiet i aksjeselskaper. De skattemessige vurderinger som knytter seg til disse formene for eiendeler, vil stort sett også gjelde tilsvarende for andre typiske private formuesgoder eiet gjennom aksjeselskaper.

Artikkelen vil fokusere på aksjeselskaper og aksjonærer, men prinsippene vil i hovedsak gjelde tilsvarende for deltakerlignede selskaper og deltakere i slike selskaper.

 2.       Spesielt om fritidsboliger

I praksis forekommer det ikke sjelden av aksjeselskaper investerer i eller leier fritidsboliger. Hvordan slike tilfeller skal behandles skattemessig vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfeller. Det ene ytterpunktet er der fritidsboligen vurderes å komme inn under ordningen med rimelig velferdsgode for de ansatte, det andre ytterpunktet er at fritidseiendommen er anskaffet hovedsakelig for å dekke private behov for aksjonærene eller deres nærstående. Det vil også være tilfeller hvor dette er en klart forretningsmessig fundert investering sett fra selskapets side. Jeg vil i det følgende gjennomgå de skattemessige konsekvenser av de ulike varianter som her i praksis kan forekomme.

2.1          Fritidsbolig som rimelig velferdsgode for de ansatte

Der bedriften eier eller leier en fritidsbolig og benytter denne som et rimelig velferdsgode for virksomhetens ansatte, oppstår ikke spesielle skatterettslige problemer. Det viktige er her å påse at de gjeldende vilkårene for rimelig velferdsgode faktisk er oppfylt. Selskapet vil i så fall ha fradragsrett for kostnadene, og de ansatte vil ikke bli skattlagt for fordelen ved at de vederlagsfritt får benytte fritidsboligen. Skattefritaket for de ansatte følger av Finansdepartementets skattelovforskrift § 5-15-6 første ledd. Ordningen kan for øvrig også omfatte fritidsbolig i utlandet, og dette har de senere årene blitt mer og mer vanlig. Med hensyn til fritidsboliger i utlandet er det for øvrig også viktig å ta med i betraktningen de skattemessige konsekvenser dette medfører ved at det da etableres skatteplikt for eiendommen i det aktuelle landet. Det må derfor fremskaffes informasjon om regelverket i dette landet, sammenholdt med eventuell skatteavtale mellom Norge og landet hvor eiendommen ligger.

For at en fritidsbolig skal aksepteres som skattefritt velferdsgode for de ansatte, kreves det for det første at alle eller en betydelig gruppe ansatte har lik rett til å benytte den. Det er et godt råd å sørge for at bedriften fastsetter vedtekter for hvem som har rett til å benytte den og hvordan bruken fordeles. Det er ved en kontroll fra skatteetaten også viktig å kunne fremlegge en oversikt over den faktiske bruken. Er realiteten at bruken i praksis er forbeholdt eierne eller en liten gruppe ansatte, eventuelt at de spesielt attraktive periodene er forbeholdt disse, vil fordelen være skattepliktig. I utgangspunktet legges det til grunn at for å akseptere at en fritidsbolig skal komme inn under ordningen med skattefritak for velferdsgoder, må minst 10 personer være omfattet av ordningen. Bedrifter med færre enn 10 ansatte kan dermed som hovedregel ikke eie eller leie fritidseiendom og behandle denne som et rimelig velferdsgode skattemessig. For slike bedrifter er det imidlertid en mulighet å slå seg sammen med en eller flere andre bedrifter som i fellesskap disponerer fritidseiendom for til sammen minst 10 ansatte. Det er imidlertid viktig å være klar over at det uansett om antall brukere er minst 10, så må ordningen vurderes konkret med hensyn til om tiltaket skal anses som et rimelig velferdstiltak. Er for eksempel fritidseiendommens beliggenhet slik at det i praksis kun vil være et fåtall av de ansatte som har mulighet til å benytte tilbudet, vil skatteetaten neppe akseptere at den behandles som rimelig velferdsgode.

Skattefritaket for bruk av fritidsbolig vil også normalt gjelde der et morselskap stiller en hytte til disposisjon for de ansatte i heleid datterselskap, forutsatt at de øvrige vilkårene for skattefritt velferdstiltak er oppfylt.

Dersom fritidseiendom disponeres av enkelte ansatte eller aksjonærer slik at dette ikke er å anse som et rimelig velferdstiltak, blir fordelen skattepliktig på den ansatte eller aksjonærens hånd og det vil være aktuelt å beskatte selskapet for uttak, jf skatteloven § 5-2 første ledd.

Oppsummering av kravene til fritidseiendom som rimelig velferdsgode:

  • Fritidsboligen er disponibel for alle eller en betydelig gruppe ansatte
  • De ansatte har lik rett til å disponere den
  • Minst 10 ansatte har disposisjonsrett
  • Det bør settes opp vedtekter som regulerer hvem som har rett til bruk og hvordan bruken skal fordeles
  • Det bør føres oversikt over den faktiske bruken slik at dette kan fremlegges ved en eventuell kontroll.

 2.2          Fritidsbolig anskaffet hovedsakelig til privat bruk for aksjonærer eller deres nærstående

Dersom et aksjeselskap investerer i en fritidseiendom for å dekke eiernes private behov for feriebolig, vil dette bli skattepliktig både for selskapet som uttak, og på aksjonærens hånd som lønn eller utbytte. I praksis vil det ofte være vanskelig å fastslå hva som rent faktisk er realiteten i et gitt tilfelle, dvs om fritidseiendommen skal behandles som feriebolig ervervet til aksjonærens bruk, eller er en forretningsmessig fundert investering uavhengig av aksjonærens private interesser. Selskap og aksjonær vil kunne ha felles interesse av å eventuelt forsøke å tilpasse eller konstruere kjøpet og driften av en fritidseiendom som en forretningsmessig investering i selskapets interesse, selv om realiteten skulle være at det er aksjonæren som i hovedsak benytter eiendommen. Aksjonæren ser gjerne for seg at dette er en smart måte å innrette seg på for å få dekket sine private kostnader av selskapet. Sett fra regnskapsførers side er det nødvendig å sørge for at kunden blir orientert om regelverket, og hvilke skattemessige konsekvenser slike investeringer vil medføre. I og med at en må være forberedt på at skatteetaten vil etterspørre nærmere forklaringer og dokumentasjon i slike tilfeller, er det fornuftig i samråd med kunden å gjøre slike vurderinger i forkant av en anskaffelse. Er fritidseiendommen reelt sett å anse som et privat formuesgode for aksjonæren og dennes nærstående, skal den også behandles slik skattemessig. 

Et aktuelt eksempel fra rettspraksis kan illustrere hvilke skattemessige konsekvenser privat fritidsbolig ervervet gjennom aksjeselskap kan medføre, og hvilke momenter skatteetaten og domstoler vil legge vekt på ved vurderingen av slike tilfeller. I en nyere dom avsagt av Frostating lagmannsrett (Utv 2014 s 24) og opprettholdt av Høyesterett i dom referert Rt 2014 s 614, var situasjonen at et selskap i 2003 kjøpte en leilighet i Spania. Selskapets formål var ifølge vedtektene å drive handel med valuta samt investering i aksjer og andeler. I årsberetningen for 2003 opplyste selskapet at de hadde ervervet en leilighet i Spania for utleie og at en regnet med verdistigning på leiligheten. Ved bokettersyn i selskapet i 2010 fremkom det at leiligheten ikke hadde vært utleid til eksterne, men var blitt benyttet av aksjonæren og hans samboer i gjennomsnitt fire uker i året. Aksjonæren hadde betalt kr 10 000 i leie pr år til selskapet.

Retten fastslo at det sentrale spørsmålet var om selskapets kjøp av leiligheten var basert på selskapets forretningsmessige interesser, eller om investeringen i hovedsak skulle dekke aksjonærens behov. Vurderingen måtte baseres på objektive momenter knyttet til bakgrunnen for kjøpet og den etterfølgende utnyttelsen. Selskapet hevdet investeringen ble gjort med sikte på utleie og var forretningsmessig begrunnet. Faktum var at det kun var aksjonæren som hadde leid leiligheten fra selskapet. Retten viste til at investeringen i den aktuelle leiligheten klart skilte seg fra selskapets øvrige investeringsportefølje både i 2003 og i alle de etterfølgende årene. Retten var ikke enig i skattyters påstand om at potensialet for verdistigning i seg selv skulle være tilstrekkelig til å vise at kjøpet var forretningsmessig fundert, og selskapet ble ikke hørt med argumenter om at de hadde behov for risikospredning i sine investeringer. Høyesterett konkluderte med at hovedformålet med kjøpet av leiligheten i 2003 ikke var selskapets forretningsmessige interesser, men aksjonærens interesse i å utnytte leiligheten til privat bruk.

Selskapet ble beskattet med hjemmel i uttaksregelen i skatteloven § 5-2 som har følgende ordlyd:

«Som skattepliktig inntekt anses fordel ved uttak til egen bruk og gaveoverføring – herunder også fra aksjeselskap og allmennaksjeselskap – av formuesgjenstand, vare eller tjeneste

..

Fordelen settes til det beløpet som ville blitt regnet som skattepliktig inntekt ved en gjennomføring av transaksjonen til omsetningsverdi, …»

Høyesterett la til grunn at regelen om omsetningsverdi skulle suppleres med verdsettelsesregelen i skatteloven § 13-1 om skjønnsfastsettelse ved interessefellesskap. Retten viste til at aksjonærens leie på langt nær dekket selskapets løpende låne- og driftskostnader knyttet til leiligheten, og når en i tillegg tok hensyn til en rimelig avkastning på selskapets kapitalinnskudd, var det ikke tvilsomt at selskapet hadde en betydelig inntektsreduksjon. Det at aksjonæren eventuelt betaler markedsleie for de ukene han benytter leiligheten, er da ikke tilstrekkelig for å unngå skjønnsfastsettelse av selskapets inntekt med hjemmel i § 13-1. Aksjonærens argument om at en da også måtte ta hensyn til verdistigningen på leiligheten i perioden ble avvist under henvisning til Høyesterettsdom (Rt 2003 s 536 Storhaugen Invest). I den dommen uttalte Høyesterett at en eventuell verdistigning ikke ville være skatterettslig periodisert før eiendommen realiseres, og at det dermed ikke ville være riktig å trekke et slikt forhold inn ved fastsettelse av selskapets løpende inntektsreduksjon. Høyesterett fastholdt dermed ligningen hvor selskapet var uttaksbeskattet og ilagt 30% tilleggsskatt, og aksjonæren var utbyttebeskattet i medhold av utbytteregelen i skatteloven § 10-11. Også aksjonæren ble ilagt 30% tilleggsskatt.

Uttaksbeskatning av selskapet gjennomføres ved at kostnader som faktiske påløpte rentekostnader og driftskostnader først fradragsføres, for så å komme på inntektssiden gjennom uttaksbeskatning. Har aksjonæren betalt leie til selskapet, fører selskapet dette til inntekt og skattepliktig uttak på selskapets hånd reduseres tilsvarende.

Nå var ikke avskrivning aktuelt i saken vedrørende leiligheten i Spania fordi fritidseiendom generelt ikke er avskrivbar, men ved uttaksbeskatning for privat bruk av avskrivbare eiendeler kommer også eventuelle avskrivninger inn på inntektssiden, men da ikke nødvendigvis med samme beløp som følger av de sjabloniserte saldoreglene som er benyttet ved fradagsføringen. Ved uttaksbeskatningen skal man legge til grunn verdien av det som reelt sett er tatt ut av selskapet, og man skal derfor normalt legge til grunn faktisk antatt verditap (regnskapsmessig avskrivning) basert på en konkret vurdering.

2.3          Fritidsbolig som forretningsmessig begrunnet investering

Dommen omtalt under forrige punkt viser etter mitt syn et tilfelle hvor det virker relativt klart at aksjonærens private interesser har vært hovedmotivet for selskapets investeringsbeslutning. I tilfeller hvor et selskap investerer i fritidseiendom basert på selskapets egne forretningsmessige vurderinger, vil på den annen side ikke dette få direkte skattemessige følger for aksjonæren. Leies eiendommen ut på det åpne marked og aksjonær eller dennes nærstående leier på linje med andre leietakere er det ikke grunnlag for uttaksbeskatning av selskapet eller beskatning av aksjonæren. Dersom aksjonæren i slike tilfeller får benytte fritidseiendommen vederlagsfritt eller til rimeligere pris enn øvrige leietakere, vil denne fordelen i så fall være skattepliktig.

I praksis kan det nok i visse tilfeller være utfordrende å trekke grensen mellom tilfeller hvor fritidseiendommen skal behandles som privat formuesgode og de tilfeller hvor det dreier seg om forretningsmessig investering.  Dommen referert over illustrer en situasjon hvor aksjonær forsøker å velte det som i realiteten er private kostnader over på selskapet. Jeg antar at det finnes mange relativt tilsvarende saker som ikke er avdekket av skatteetaten, enten fordi selskap og aksjonær i visse tilfeller er flinkere til å konstruere en forretningsmessig begrunnelse for investeringen enn tilfellet var i denne saken, eller at de faktisk ikke har blitt kontrollert. Det er nok også enkelte aksjonærer som ikke kjenner reglene godt nok til å forstå at dette kan være skattemessig problematisk. Det er viktig at regnskapsfører generelt er oppmerksom i tilfeller hvor kunder går til anskaffelse av formuesgoder som utad fremstår som selskapsfremmede. Jeg mener regnskapsfører i slike tilfeller må ha en plikt til å etterspørre opplysninger fra selskapet som kan avdekke hvorvidt investeringen er gjort på grunnlag av forretningsmessige motiver eller om realiteten er at det er aksjonærens private bruk som er målet med investeringen. Sett fra regnskapsførers side er nærmere informasjon i slike tilfeller nødvendig for at han skal kunne bidra til korrekt skatte- og avgiftsmessig behandling og eventuelt avverge at kunden skal få problemer med skatteetaten. Det beste er om regnskapsfører er i posisjon til å gi kunden råd og veiledning i forkant av denne typen investeringer slik at kunden unngår å foreta ukloke investeringer og valg. Vurderingen av slike forhold må baseres på en samlet vurdering av objektive momenter og den planlagte faktiske utnyttelsen, og om investeringen etter dette fremstår som forretningsmessig fornuftig begrunnet sett fra selskapets side.  

 2.4          Fritidsbolig i aksjeselskap – er det lønnsomt?

I tilfeller hvor et selskap vurderer å gå til anskaffelse av en fritidsbolig og det kan være et aktuelt alternativ at aksjonæren heller velger å foreta investeringen på privat hånd, er det fornuftig å vurdere de økonomiske og skattemessige konsekvensene av alternativene nærmere før endelig beslutning fattes.

Dersom det er aksjonærens private behov for fritidsbolig som begrunner kjøpet, vil det som regel være direkte ulønnsomt å la selskapet stå som eier. Som vist over vil i så fall selskapet måtte la seg uttaksbeskatte, samtidig som aksjonæren som disponerer fritidseiendommen vil bli beskattet for alle selskapets kostnader knyttet til det å eie den, jf sktl § 13-1.

Dersom situasjonen er at eiendommen er ment som en forretningsmessig investering for utleie til utenforstående, vil overskudd på utleien være skattepliktig med en sats på 27% hos selskapet. Dersom dette overskuddet etter skatt deles ut som utbytte, vil en personlig aksjonær bli beskattes med nye 27% (eventuelt redusert med skjermingsfradrag). Dersom aksjonæren eier en fritidsbolig for utleie privat (utenfor næring), vil overskudd på utleien derimot kun bli beskattet på aksjonærens hånd med 27%. Beskatning av løpende avkastning på denne typen investeringer kan dermed også bidra til at det vil være mindre lønnsomt å gjøre slike investeringer via aksjonærens selskap.

Selv om fritidsboligen kun har vært anskaffet til bruk for aksjonæren privat og uttaks- og utbyttebeskatning er gjennomført, vil de alminnelige reglene for gevinst – eller tap ved senere realisasjon av eiendommen komme til anvendelse. Det innebærer at reglene om skattefritak ved salg av egen bolig eller fritidseiendom ikke kan påberopes, selv om aksjonæren som har disponert den ville oppfylt vilkårene om han hadde stått som eier personlig. Dette er også et moment som er vesentlig å ta med i vurderingen før en velger å la et selskap investere i denne typen formuesgoder, dersom intensjonen er at aksjonæren skal ha denne til privat bruk. Fritidseiendommer vil typisk stige i verdi, og når en ser skatteplikt ved realisasjon i sammenheng med uttaks- og utbytteskatten, vil konklusjonen gjerne bli at dette er en skattemessig særdeles lite lønnsom måte å innrette seg på sett fra aksjonærens side.  

 Noen tips til sjekkpunkter regnskapsfører bør gjennomgå med eller etterspørre hos kunde:

  • Sørg for å etterspørre et budsjett som viser hvilke økonomiske vurderinger selskapet har som grunnlag for sin investeringsbeslutning. Virker investeringen rimelig fornuftig og naturlig sett i forhold til selskapets økonomiske situasjon, øvrige drift, alternative investeringsmuligheter?
  • Hvordan planlegger selskapet å markedsføre og organisere eventuell utleie av fritidsboligen?
  • Skal bruken spesielle uker forbeholdes aksjonæren, ansatte eller deres nærstående?  
  • Der selskapet allerede har anskaffet fritidseiendom må en følge opp hvordan eiendommen faktisk disponeres.
  • Er aksjonæren best tjent med å kjøpe eiendommen privat? Informer kunden om de skattemessige konsekvenser av henholdsvis å eie privat eller via selskapet.

 

   3.       Spesielt om fritidsbåter

 3.1          Båt som rimelig velferdsgode

Dersom en bedrift har en fritidseiendom som faller inn under ordningen som rimelig velferdsgode, vil også en mindre båt som de ansatte kan bruke i tilknytning til denne kunne anses som rimelig velferdsgode. Ut over dette vil en fritidsbåt ikke være et rimelig velferdstiltak skattemessig, og privat bruk vil være skattepliktig.

 3.2          Generelt om utleie av båter innenfor virksomhet

Det er flere saker i praksis hvor båtinteresserte har investert i fritidsbåter via aksjeselskap, og hevdet at planen er å generere overskudd ved utleie av båten. Dersom du er regnskapsfører for et selskap som ønsker å gå til anskaffelse av en fritidsbåt eller eventuelt allerede har gått til en slik anskaffelse, er det viktig å fremskaffe opplysninger som kan belyse om dette objektivt sett fremstår som en forretningsmessig rimelig og fornuftig investering ut fra situasjonen på investeringstidspunktet. For at kostnadene skal være skattemessig fradragsberettigede for selskapet, forutsetter det at driften av båten objektivt sett må kunne være egnet til å gå med bedriftsøkonomisk overskudd. Overskudd i denne sammenheng vil si at båtutleien må kunne forventes å genere en rimelig avkastning på investert kapital og en rimelig fortjeneste innen overskuelig fremtid. Avskriving på båten må beregnes på grunnlag av båtens forventede økonomiske levetid, som ikke nødvendigvis vil være sammenfallende med de skattemessige avskrivninger.     

Kombinasjonen av høye kostnader og svært kort sesong for utleie av fritidsbåter i Norge, gjør at det som hovedregel vil være vanskelig å drive utleie av slike med overskudd. Skatteetaten er vel vitende om at det i slike tilfeller kan være aksjonærens ønske om å kunne disponere en slik båt til eget bruk på selskapets regning som er det reelle motivet for anskaffelsen. En må derfor påregne at det vil bli krevet nærmere dokumentasjon som viser hvilke forretningsmessige vurderinger en har gjort i forkant av investeringen; realistiske budsjetter, eventuelle markedsundersøkelser etc. samt oversikt over faktiske kostnader og inntekter, logg over utleide timer/dager og eventuelt privat bruk osv.

Det finnes flere dommer hvor temaet er om båter er anskaffet for forretningsmessig begrunnet utleie, eller om realiteten er at de er innkjøpt hovedsakelig med sikte på privat bruk og ikke objektivt vurdert vil være egnet til å gi overskudd.  

Den saken som har fått mest omtale i media er vel tingrettsdommen som omhandler Stein Erik Hagen som i første omgang personlig inngikk kontrakt om bygging av en seilbåt til 250 mill. kr. Kontrakten med verftet ble så transportert til Canica AS hvor Hagen hadde dominerende innflytelse. Begrunnelsen som ble anført var at selskapet skulle drive forretningsmessig utleie av båten når den var ferdig bygget. Før båten var ferdig ble det inngått opsjonsavtale som innebar at Hagen skulle ha rett til å kjøpe båten til markedspris ved ferdigstillelsen. Opsjonen ble utøvd, og det oppsto et tap på 81 mill. kr på selskapets hånd som det krevet fradrag for. Retten la til grunn at tapet ikke ville ha oppstått uten det interessefellesskapet som var mellom partene, og at investeringen i den aktuelle båten fra selskapets side objektivt sett ikke var egnet til å gå med overskudd. Avtalen ville etter rettens mening ikke vært inngått mellom uavhengige parter. Retten la til grunn at det reelle formålet sannsynligvis hadde vært å bistå aksjonæren med å få båten til privat disposisjon, og festet ikke lit til at utleie av en så dyr båt ville kunne være egnet til å generere overskudd for selskapet. Dommen er påanket, så det gjenstår å se om selskapet og Hagen klarer å overbevise lagmannsretten om at dette var en forretningsmessig fundert avtale.

 3.3          Eksempel utleie innenfor virksomhet

Det finnes eksempler på at utleie av fritidsbåter er blitt akseptert som forretningsmessig virksomhet. Et slikt eksempel finner vi i lagmannsrettsdommen referert i Utv. 1994 s 1169. Her dreiet det seg om et norsk selskap som drev utleie av fast eiendom og som utvidet virksomheten til båtutleie i Karibien. Selskapet kjøpte to seilbåter som de leiet ut gjennom et profesjonelt utleiebyrå i Karibien, som også sørget for markedsføring i internasjonalt utbredte båtblader. Lagmannsretten fastslo at det var lite tvilsomt at dette generelt var å anse som næringsvirksomhet i Karibien, hvor båtutleie var utbredt. Selv om utleien for det meste på grunn av en del uheldige og uforutsette omstendigheter hadde gått med underskudd, mente retten at aktiviteten objektivt sett måtte anses av en slik art at den på noe sikt var egnet til å gå med overskudd. Retten la vekt på at det ble fremlagt bevis for at selskapet i samråd med revisor hadde undersøkt markedet og satt opp kalkyler og budsjetter i forkant av beslutningen om å satse på båtutleie, og retten mente det måtte legges til grunn at formålet hadde vært å etablere en inntektsgivende virksomhet. Det at aksjonæren og hans familie hadde benyttet båtene i Karibien ved 6 ulike anledninger endret ikke dette. Denne bruken hadde aksjonæren betalt markedsleie for, og retten mente muligheten for privat bruk ikke hadde vært motivet for at selskapet satset på dette forretningsområdet.

I tillegg til de to seilbåtene kjøpte selskapet etter hvert også to 30 fots daycruisere som de leiet ut gjennom hoteller i Norge. Retten fastslo at utleieaktiviteten i hhv Karibien og Norge måtte vurderes separat. Etterspørselen etter leie av båtene i Norge slo ikke til som selskapet hadde forutsatt, og utleien av disse ble derfor avviklet etter to års drift. Også virksomheten knyttet til disse båtene mente retten på sikt ville være egnet til å gå med overskudd, og heller ikke her fant en at private motiver lå til grunn for båtkjøpene. Det var for øvrig ikke fra skattekontorets side hevdet at disse ble benyttet privat av aksjonærene eller deres nærstående.

 3.4          Eksempel på at fritidsbåt ikke ble akseptert som næringsutleie

En lagmannsrettsdom fra 1992 (Utv 1992 s 197) gjaldt to deltakere i et ansvarlig selskap som hadde skutt sine private båter inn i et felles selskap for å drive utleie av båt med fører innrettet mot næringslivets behov. De økonomiske resultatene av utleien var heller dårlige og i alle årene 1983- 1986 ble selskapets regnskaper gjort opp med betydelige underskudd som deltakerne krevet fradrag for i annen inntekt. Det sentrale spørsmålet for retten var om båtutleien objektivt sett var egnet til å gå med overskudd. Partene var enige om at utleiesesongen ikke var lenger enn 3 mnd i året. Retten la til grunn at markedet for slik utleie var begrenset, og at skattyternes fremlagte kalkyler var urealistiske. Retten påpekte i denne saken at i tillegg til objektive vurderinger av den aktuelle virksomheten, ville også subjektive motiver kunne tillegges betydning ved vurderingen av om utleien var egnet til å gi overskudd. Eierne skjøt inn båter de allerede eide privat, og kunne i stor grad bruke båtene som tidligere i ferier og helger. De måtte etter rettens mening ha kjent til de skattemessige fordeler avskrivninger og underskudd eventuelt ville gi, og de subjektive motiver knyttet til dette underbygget også at dette i realiteten ikke var en næringsvirksomhet. Saken fremstår etter mitt syn som et ganske klassisk eksempel på at skattytere forsøker å velte private kostnader over i et selskap for å oppnå privatøkonomiske og skattemessige fordeler.

En annen dom avsagt av Stavanger tingrett 7. mars 2013 (Utv 2013 s 1070) gjaldt selskapet Rennesøy Stein AS som i utgangspunktet drev med salg av stein fra eget steinbrudd. Etter å ha endret det vedtektsbestemte formål til også å omfatte utleie av båter, anskaffet selskapet to båter; en Princess 42 fot og en Hydrolift S-23. Begge båtene var typisk egnet til fritidsbruk. Båtene ble i svært begrenset grad faktisk utleid til utenforstående, og spørsmålet retten måtte ta stilling til var om båtene var anskaffet for utleieformål eller for privat bruk. Selskapet hadde foruten skattemessig fradrag også krevet fradrag for inngående merverdiavgift. Tingretten konkluderte med at båtutleien ikke fylte kravet til næringsvirksomhet i merverdiavgiftlovens forstand, og at det ikke forelå fradragsrett for inngående merverdiavgift. Etter rettens mening var båtene anskaffet hovedsaklig til private formål for aksjonærene, og selskapet ble uttaksbeskattet basert på den inntektsreduksjon selskapet var påført. Aksjonærene hadde betalt markedsleie for egen bruk, men de ble likevel utbyttebeskattet med utgangspunkt i selskapets totale oppofrelse inkludert avskrivninger. Skattepliktig beløp ble redusert med den faktisk betalte leien.

Noen tips til sjekkpunkter regnskapsfører bør gjennomgå med eller etterspørre hos kunde:

  • Sørg for å etterspørre budsjett og markedsundersøkelser som viser hvilke økonomiske vurderinger selskapet har som grunnlag for sin beslutning om å satse på båtutleie. Virker investeringen rimelig fornuftig og naturlig sett i forhold til selskapets økonomiske situasjon, øvrige drift, alternative investeringsmuligheter?
  • Er driften av båten objektivt sett egnet til å gå med bedriftsøkonomisk overskudd?
  • Hvordan planlegger selskapet å markedsføre og organisere eventuell utleie av båten?
  • Benyttes eller skal båten også benyttes privat av aksjonærene eller deres nærstående?    
  • Der selskapet allerede har anskaffet båten må en følge opp hvordan båten faktisk disponeres.

 

 4.       Bobiler

 4.1          Velferdsgode

Det er lagt til grunn av skatteetaten at det ikke er anledning til å stille en bobil til disposisjon for privat bruk under ordningen med skattefrie velferdstiltak. Her er det dermed forskjell på en tradisjonell feriebolig og en bobil.

 4.2          Forretningsmessig motivert investering eller privat formuesgode?

Utelukkende yrkesbruk -

For selskaper som påtar seg oppdrag på ulike steder som tilsier at de ansatte må overnatte i forbindelse med utførelse av oppdragene, kan det være et aktuelt alternativ til å bo på hotell at selskapet anskaffer en bobil som ansatte kan benytte til kjøring og overnatting i slike sammenhenger. Dersom en slik bil utelukkende benyttes av de ansatte eller aksjonærer i forbindelse med tjenestereiser for selskapet vil dette ikke utløse skatteplikt på privat hånd.

I og med at en bobil er godt egnet til privat bruk må en regne med at skattekontoret vil sjekke og be om nærmere opplysninger om den faktiske bruken. For et selskap som disponerer bobil er det derfor å anbefale at de fører en detaljert kjørebok som kan fremlegges ved et eventuelt bokettersyn dersom situasjonen er at bilen faktisk ikke benyttes privat. Dersom det kan sannsynliggjøres at bilen ikke benyttes privat er det ikke grunnlag for uttaksbeskatning av selskapet eller beskatning av aksjonæren, selv om skattekontoret skulle komme til at en bobil i et gitt tilfelle skulle være et bedriftsøkonomisk ulønnsomt alternativ til f eks hotellovernatting ved tjenesteoppdrag.

Kombinert yrkesbruk og privatbruk -

Dersom bilen i tillegg til å benyttes i tjenestlig sammenheng benyttes privat, skal skattleggingen som hovedregel følge de alminnelige reglene for firmabilbeskatning. Det er i så fall normalt ikke aktuelt med uttaksbeskatning av selskapet.

Er bruken i tjenestesammenheng liten samtidig som bilen benyttes av aksjonæren privat kan det bli aktuelt å vurdere om bilen først og fremst er anskaffet i aksjonærens interesse. Jeg vil anta at der selskapets nytte av bilen er liten og selskapets kostnader overstiger det beløp aksjonæren skal tillegges som privat fordel etter standardsatsene for privat bruk, kan det bli aktuelt å beskatte selskapet etter bestemmelsen om uttak og eventuelt anvende sktl § 13-1 for å fastsette inntekten ved skjønn.

Det følger av Finansdepartementets skattelovforskrift § 5-13-5 annet ledd at fordelen for privat bruk på den ansatte eller aksjonærens hånd, kan fastsettes ved skjønn dersom beregning basert på bilens listepris klart ikke står i forhold til fordelen. Bestemmelsen kan påberopes både der fordelen beregnet etter standardregelen blir for høy eller den blir for lav. Det kreves i så fall at avviket er betydelig.   

Utelukkende privat bruk -

Standardreglene for å fastsette skattepliktig fordel for privat bruk av arbeidsgivers bil kommer også til anvendelse for bobiler. Det vil si at fordelen fastsettes med utgangspunkt i bilens listepris som ny. 

Dersom en bobil utelukkende benyttes privat av aksjonær og fordelsbeskatning etter standardregelen ikke står i forhold til selskapets kostnader, vil det kunne bli aktuelt å behandle dette skattemessig tilsvarende som en fritidseiendom eller båt som er anskaffet uten at det er forretningsmessig fundert fra selskapets side. Det vil si at det er aktuelt å uttaksbeskatte selskapet og fastsette inntekten skjønnsmessig med hjemmel i sktl § 13-1 både hos selskap og aksjonær. Dette må i så fall bero på en konkret vurdering.

 

 5.       Oppsummering om private formuesgoder i selskaper

Som nevnt innledningsvis er dette et fokusområde hos skatteetaten. I denne artikkelen har jeg tatt for meg noen spesielt aktuelle formuesgoder hvor regnskapsfører typisk kan oppleve at enkelte kunder urettmessig forsøker å kamuflere privat forbruk som forretningsmessig motiverte anskaffelser. Det er også en rekke andre formuesgoder som regnskapsfører bør være spesielt oppmerksom på, og eventuelt vurdere nærmere med hensyn til om kostnadene hører hjemme i selskapet, eller om eiendelene i realiteten er anskaffet hovedsakelig for å dekke private hobby og fritidsbehov hos aksjonæren eller dennes nærstående.

Det er imidlertid viktig å understreke at også slike eiendeler godt kan være fullt forretningsmessig funderte investeringer sett fra selskapets side. Avgjørelsen vil dermed alltid måtte bero på en konkret vurdering. Regnskapsførers oppgave i en slik sammenheng er å stille de relevante spørsmål til kunden, og sørge for at kunden er orientert om relevant regelverk. Videre skal regnskapsfører på grunnlag av det faktum som fremkommer sørge for korrekt beskatning, det innebærer å vurdere om selskapet skal uttaksbeskattes, og om aksjonæren skal lønns- eller utbyttebeskattes for eventuell privat fordel. Regnskapsfører bør også kunne gi kunden konkrete råd om hvilke alternativer som eventuelt er mulige innenfor gjeldende regelverk, og gi kunden grunnlag for å fatte fornuftige og lønnsomme beslutninger.

Aktuelle kurs

Nettkurs
  • Skatte-/Avgiftsrett 1
    Klokke Created with Sketch.
Nettkurs
  • Skatte-/Avgiftsrett 7
    Klokke Created with Sketch.