Setter alle ressurser inn på sirkulærøkonomi

Miljøutfordringen er så stor at vi simpelthen ikke har råd til at regnskaps- og finansbransjen står passive på sidelinjen. Heldigvis har lederne for begge bransjenes organisasjoner et brennende engasjement for sirkulærøkonomien.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert
Miljøengasjert: Idar Kreutzer, adm. direktør i Finans Norge, er kjent for å snakke varmt om sirkulærøkonomien. Foto: CF-Wesenberg.

Miljøvern er et altfor viktig spørsmål til at det kan overlates til miljøvernere alene. Det er Idar Kreutzer i Finans Norge og Christine Lundberg Larsen i Regnskap Norge skjønt enige om, og de er begge kjent for å snakke varmt om sirkulærøkonomi.

Kreutzer ble i 2015 oppnevnt til å sitte i statens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft, sammen med den tidligere miljøministeren i Danmark, Connie Hedegaard. De leverte høsten 2016 rapporten «Strategi for grønn konkurransekraft», hvor de foreslo et knippe tiltak for hvordan Norge kan utvikle miljøvennlige konkurransefortrinn frem mot 2030.

Regnskap Norge bidro i 2017 til å etablere Circular Norway – en næringsforening som jobber for å akselerere omstillingen til sirkulær økonomi – og Lundberg Larsen sitter i organisasjonens advisory board. Kreutzer og Lundberg Larsen var begge i panelet da Circular Norway inviterte til frokostmøte om sirkulærøkonomien på Arendalsuka i august i år, og nylig fikk vi være med da de to diskuterte organisasjonenes videre engasjement for emnet.

Fundamentale sammenhenger

– Både når det gjelder klimautfordringene og hele spørsmålet om ressursknapphet, så er sirkulærøkonomien helt nødvendig. Dette er ikke bare «nice to have», det er i høyeste grad «need to have»: Et bærekraftig samfunn krever at vi klarer å bli 4-10 ganger mer ressurseffektive, og da må vi jobbe etter en visjon om null avfall i 2050, slår Kreutzer engasjert fast.

Både når det gjelder klimautfordringene og hele spørsmålet om ressursknapphet, så er sirkulærøkonomien helt nødvendig.

Idar Kreutzer

Viktige metaller er bare ett eksempel som viser at dette er en nødvendighet. Tilgangen på dem er begrenset, og som viktige input-faktorer i industriprosesser er de i ferd med å bli flaskehalsressurser.

– Dette påvirker pris, skaper volatilitet og forårsaker usikkerhet, hvilket ikke er bra for finansmarkedene. Tilsvarende mekanismer gjelder også for matvarer. Det finnes analytikere som vil argumentere for at «den arabiske våren» for noen år tilbake skyldtes et forutgående prishopp på hvete i vel så stor grad som den politiske situasjonen, sier han.

Hvilket leder naturlig til den konklusjonen at når mat og ressurser blir knapphetsfaktorer, og verden samtidig står i en overgang til et lavutslippssamfunn, må samfunnet utvikle reguleringer på flere områder.

– For både finansnæringen og finansmarkedene er det viktig at næringslivet er forberedt på en slik situasjon og går proaktivt inn i den. Alternativet gir en usikkerhet som er uheldig for både risiko og avkastning. Sirkulærøkonomien er derfor en nødvendig forutsetning for en mer bærekraftig samfunnsmodell, og null avfall – det at vi må slutte å kaste ting – er en del av en slik visjon, sier Kreutzer.

Bærekraftig forbruk

Dette innebærer også at forbruket må ned. Det er imidlertid et synspunkt som har sine motstandere blant dem som mener at siden forbruk er drivkraften for økonomisk vekst, er det en nødvendighet for utvikling av samfunnet.

– Det er jo ikke feil at samfunnet behøver utvikling. For bare å ta ett eksempel, er det en milliard mennesker som mangler tilgang på rent drikkevann. Uten økonomisk vekst blir det vanskelig å rydde opp i dette og veldig mange andre utfordringer. Likevel bør det være mulig å enes om at vi må prøve å gå fra ikke-bærekraftig til bærekraftig forbruk, sier Kreutzer.

– Vi må finne måter som gjør det mulig å bidra til at det blir rasjonelt for den enkelte å gjøre det som er riktig for helheten. Her må vi tenke forretningsmodeller, holdningsskapende arbeid, incentiver, etc. Bærekraftig forbruk er en nødvendig del av løsningen. Dit kommer vi ikke over natten, men det skader ikke å begynne med små grep. I Finland og Sverige har de for eksempel halv moms på reparasjoner, for å gjøre det rimeligere å reparere, sier Lundberg Larsen.

Teknologi og markedsplasser

Selv om de fleste av oss intuitivt forstår at vi må utnytte ressurser og råvarer mer effektivt, er det ikke alltid sånn at de som produserer avfallet også kan utnytte det som råstoff og råvarer i en industriprosess. Da gjelder det å finne dem som kan.

– Det er noen «market failures» her som må løses. I tillegg finnes det strukturelle forhold, for eksempel tilknyttet regnskaps- og avskrivningsregler, som gjør det vanskeligere å utnytte ting på nytt og forlenge produkters levetid, sier Kreutzer.

– Vi behøver også noen digitale løsninger som kan hjelpe til med å holde oversikt over materialene, og så må det finnes fungerende markedsplasser i de ulike verdikjedene, sier Lundberg Larsen.

– Det er et paradoks at vi i Norge er verdensledende på å samle inn elektronisk avfall, og så sender vi det bare av gårde til Afrika eller Asia! Det hjelper ikke å være flinke på noe hvis det ikke finnes et mottaksapparat som kan nyttiggjøre seg det vi samler inn, sier hun.

Mest avfall fra bygg

– Hvis vi skal gjøre oss ambisjoner om å eliminere avfall innen 2050, må vi begynne med å se på kildene. De tre største er – i stigende rekkefølge – industrien, husholdningene og bygg- og anleggsnæringen. Industrien har allerede tatt tak og er i gang. I husholdningene har den årlige avfallsmengden passert toppen, og de blir stadig flinkere på resirkulering. Bygg- og anleggsnæringen er derimot fremdeles en stor utfordring, sier Kreutzer.

Statistikk fra SSB viser at den soleklart største komponenten i byggenæringens avfallsmiks er betong (og tyngre bygningsmaterialer), med over 650 000 tonn årlig. Store deler av dette knuses og graves ned.

– Prosessen med å produsere ett tonn betong, slipper ut to tonn CO2 i atmosfæren. Derfor burde det være klart at betong i eksisterende bygg som rives eller rehabiliteres er en ressurs vi er nødt til å klare å utnytte på en helt ny måte. Vi må dessuten finne nye og mer bærekraftige måter å produsere ny betong på i fremtiden, sier han.

Kreutzer er også opptatt av at bioøkonomien – landbruk og matvareproduksjon – må produsere mest mulig effektivt med reell sirkulering av næringsstoffer, og samtidig evne å utnytte det som produseres best mulig. Det gjelder ikke minst den «blå» delen av bioøkonomien – sjømat og særlig havbruk – hvor store deler ender opp som avfall. Det har kommet noen virksomheter som kjøper opp og bruker dette avfallet som råvarer inn i nye næringskjeder, men potensialet er ennå stort.

– Jorden har en mangel på proteinproduksjon, så vi har ikke råd til å kaste proteiner. De må fanges opp, resirkuleres og føres inn i nye verdikjeder, slår Kreutzer fast.

Proteiner og næringskjeder

Lundberg Larsen understreker også at dette er utfordringer som griper inn i praktisk talt alle deler av Norges næringsliv:

– Det skal – spesielt i SMB-segmentet – veldig mye til at man ikke på én eller annen måte er leverandør inn i én eller flere av disse verdikjedene, hvis vi ser disse næringene under ett. Derfor trenger vi nye forretningsmodeller, sånn at gjenvinning kan rulle og gå mer av seg selv. Vi behøver strukturer, rammebetingelser og regelverk som er forenlig med sirkulærøkonomiens tankegang, sier hun.

– Regnskap Norge har nettopp blitt med i et europeisk prosjekt som skal sette metoder og standarder for verdsettelse av brukte materialer i regnskapet. Dette arbeidet gjøres i samarbeid med The Ellen MacArthur Foundation, og det ligger veldig mange konkrete, gode prosjekter til grunn her, fortsetter Lundberg Larsen.

Hun kan fortelle at særlig land som Nederland, hvor man jobber mye mer med dette, har sett at mange oppstartsselskaper innen sirkulærøkonomien sliter med finansieringen. Én viktig årsak er at de ikke klarer å synliggjøre verdien av brukte materialer som er innsatsfaktorer i produksjonen deres.

– Vi trenger en ensartet metode for verdsetting av brukte materialer. I samarbeidsgruppen vil vi se på dette opp mot IFRS, og her hjemme vil vi se det opp mot norske regnskapsstandarder og deres logikk. Målet er å få laget en metode som alle kan ha tillit til.

Det er jo sånn at det som ikke telles, det teller ikke. Alt må derfor telles og gis en verdi – og det er her finans og regnskap spiller en så viktig rolle.

Christine Lundberg Larsen

– Det er jo sånn at det som ikke telles, det teller ikke. Alt må derfor telles og gis en verdi – og det er her finans og regnskap spiller en så viktig rolle. Ved å komme med disse standardene legger vi til rette for at disse verdiene blir synlig i regnskapene, og derved kan gjøre det enklere for oppstartsselskaper å få finansiering. Ellers blir det kanskje ikke noe av, sier hun.

Støtte til sort økonomi?

Kreutzer mener dette er et uhyre viktig spørsmål, og han ser flere innfallsvinkler til det:

– Det ene er hvilke incentiver man gir til en bedrift, utbygger eller aktør når man sier at noe regnskapsmessig er null verd; da er det mest naturlige at det skal kastes! Hvis det derimot har en verdi, får bedriften et incentiv for å få en avkastning på det. Det er en stor forskjell, sier han.

– Det andre er at finansieringskilder og investorer er vant til å basere seg på anerkjente regnskapsstandarder. Da kommer de i en underlig situasjon når de skal låne ut penger til, eller investere i, noe som har en regnskapsmessig verdi på null. Det som har en verdi kan også brukes som pant, og den verdien er faktisk en forutsetning for å kunne komme inn i en normal økonomi og normale verdikjeder.

I motsatte ende av spørsmålet ser Kreutzer et litt mer subtilt, men likevel viktig poeng: Dersom samfunnet vet at noe har en verdi, som for eksempel avfall, uten at det finnes noen legitim måte å sette en verdi på det, blir det bare i den svarte økonomien at denne verdien kan realiseres. På denne måten kan manglende standarder faktisk bli en indirekte stimulans til den svarte økonomien.

– Dette er et viktig paradoks å få frem. Det kan jo ikke være meningen at skattereglene skal bidra til at det er sånn, sier Lundberg Larsen.

Helt nye incentiver

Det underliggende temaet her, er et behov for fundamentale endringer i tenkningen til aktører på mange plan i samfunnet – ikke minst eiere og produsenter.

– La oss tenke oss noen som produserer en fasade på et bygg. Tradisjonelt har deres forretningsmodell gått ut på at de skal kjøpe råvarer, sette dem sammen til et produkt, levere dette produktet til en kunde, motta betaling og så er jobben gjort. Hvis de derimot ikke selger den fasaden, men leier den ut i fem, ti eller tyve år – og deretter tar den tilbake igjen – da får de et helt annet sett incentiver, sier Kreutzer.

I en slik setting blir det mulig å se en verdi i at fasaden konstrueres på en måte som for eksempel gjør at 70 prosent av materialene kan brukes om igjen ved utleieperiodens utløp. Dette endrer hele synet på materialbruk, tidshorisonter og andre mekanismer. Om X år kan produsenten da kanskje erstatte noen slitasjedeler, bytte ut litt av programvaren eller foreta noen andre endringer, og så kan de leie den ut igjen.

Et lysende eksempel

Ett eksempel kan alene vise slagkraften i en slik modell på en enkel måte: Philips Lighting begynte for noen år tilbake å selge belysning som en tjeneste. Det betyr at istedenfor at vaktmesteren skifter ut lyspærer som slutter å virke, kommer leverandøren og gjør det. Belysningen på Lounge 2 ved Schiphol flyplass er deres fremste paradecase på denne modellen.

Dette endret produsentens fokus dramatisk. Der de tidligere konstruerte sitt produkt og sine forretningsmodeller for å selge flest mulig lyspærer, avhenger lønnsomheten i deres nye produkt delvis av at de ikke behøver å skifte lyspærene ut altfor ofte. En slik modell snur helt om på prioriteringene for produktutviklingen (selv om de fortsatt selger lyspærer i butikkene, altså). I årsrapporten for 2017 skriver Philips Lighting – som i mai 2018 skiftet navn til Signify – at lyspærene i Schiphol-prosjektet allerede bruker halvparten så mye strøm som den tidligere belysningen, og at lyskildene (som selvsagt ikke er lyspærer lenger) varer 75 prosent lenger.

– Det er viktig at myndighetene stiller krav til sine leverandører her, og det er nok ikke tilfeldig at Schiphol kunne tenke sånn – det er noe med mentaliteten i hele landet, innbyggerne er virkelig opptatt av dette. I Nederland sier politikerne at alle nye bygg innen 2025 skal bestå av 30 prosent resirkulerte materialer, og innen 2030 skal andelen økes til 50 prosent, sier Lundberg Larsen.

– Selv om dette er langt frem i tid, ser vi allerede at byggherrer og entreprenører designer og tegner nye bygg med tanke på hvordan de skal kunne plukke dem fra hverandre igjen, sier hun.

– Og det må skje i mange flere bransjer. Allerede når man begynner å utforme et produkt eller en tjenestemodell er det avgjørende å utforme produkter sånn at de kan resirkuleres, sier Kreutzer.

Mer enn søppel

Sirkulærøkonomien handler med andre ord om veldig mye mer enn avfall, selv om det er søppelet vi i Norge har hatt mest fokus på hittil. Det holder å nevne regjeringens avfallsmelding, programmer for kildesortering og andre initiativer.

– Det er jo forståelig at det er sånn, men det blir å behandle symptomene istedenfor sykdommen – man angriper ikke det sentrale problemet. Utgangspunktet for god sirkulær tenkning starter i design- og planleggingsfasen, slår Lundberg Larsen fast.

– Jeg tror ikke myndighetene skal være så redde for å stille krav her, selv ikke krav som kanskje vil oppfattes som urimelige fra næringslivets ståsted. Næringslivet har egentlig to hovedproblemer ved reguleringer; det ene er uforutsigbarhet – ting som kommer plutselig ut av det blå uten forvarsel – og det andre er politiske «motegreier» som kommer opp og må gjennomføres i løpet av altfor kort tid, sier Kreutzer.

Han mener at begge deler har ekstreme kostnader både for næringslivet og for samfunnet som helhet, og at begge på generelt grunnlag bør unngås.

– Men å si i dag at i 2030 skal X prosent av nybygg bestå av sånn og sånn – det er ikke noe problem! Da har vi tid til å tilpasse oss, og det vil være en stimulans til forskning, produktutvikling og investeringer, så sant det er forutsigbart og vi vet at dette ikke bare er et sleivspark fra én regjering som kan kullkastes etter neste valg, sier han.

Hopp på toget!

Lundberg Larsen mener løsningen ligger i å engasjere og føre en dialog med næringslivet, ikke vente til det kommer et EU-direktiv – som Norge alltid forholder seg til som de flinkeste i klassen uansett:

– La oss sørge for at vi kommer oss på det toget som nå står på perrongen og begynner å sige av gårde. Klarer vi det, kan vi sammen finne løsninger for næringslivet – og da mener jeg de gode løsningene, ikke bare dokumentasjonskrav. Vi trenger forenklinger, ikke forvansklinger!

Hennes inntrykk er at særlig SMB opplever å bruke mer tid på å dokumentere og rapportere hva de gjør, enn på å etterleve selve regelverket – fordi det er så mye de bare får tredd nedover hodet.

– Vi ser at ting begynner å bevege på seg i Europa, ting som intuitivt gir mening i sammenheng med den sirkulære økonomien. Da er det veldig smart, tenker jeg, å aktivisere næringslivet – lag clustere og bruk arenaene vi har for samhandling, særlig med oss i bransje- og næringslivsorganisasjonene som representerer privat sektor. Når engasjementet øker og vi kan få masse gode innspill på bordet, kan det virkelig være mulig å meisle ut en strategi sammen, sier hun.

Trygg investering

Kreutzer påpeker at sirkulærøkonomien er et område som det er veldig lav risiko forbundet med å satse på, fordi vi vet at det er nødt til å komme.

– Vi har et valg i Norge: Skal vi vente til alle andre har tatt sine posisjoner og har definert regler og rammer, eller skal vi gå frem der vi har særskilte fortrinn eller muligheter og så bygge kunnskap, forretningsmodeller og et fungerende rammeverk? Jeg tror sistnevnte er det fornuftigste, sier han.

– Nye forretningsmodeller vil være viktig. Se for eksempel på Vigga, et dansk klesmerke som leier ut barneklær heller enn å selge dem. Det er et eksempel på en sirkulærøkonomisk fin modell, men den understreker samtidig utfordringene: En slik virksomhet bygger regnskapsteknisk sett opp en veldig stor balanse, siden bedriften må eie klærne. Da ser selskapet plutselig ut som det er veldig illikvid, og slike virksomheter kan få problemer med finansiering mange steder, sier Lundberg Larsen.

– Derfor er det også viktig at finansinstitusjonene evner å se verdikjeder under ett. De må forstå at en jevn kontantstrøm kan fungere like godt som en modell med løpende salg, at det kan være en vel så god mulighet for å bygge verdifulle, langsiktige kunderelasjoner, sier hun.

Behøver nasjonal strategi

– I det hele tatt må vi ha en nasjonal strategi for sirkulærøkonomi, slik at vi kan hindre at alle sitter og venter på alle! Ingen håndterer dette alene. Uansett hvor kule forretningsmodeller gründere kommer opp med, vil de trenge finansiering. Finansfolk må på sin side vite at ting kan ha en verdi hos regnskapsfolkene, selv etter noen år, sier Kreutzer.

– Og hvis disse to partene til sammen finner ut av det med hverandre, hjelper det kanskje ikke hvis myndighetene ikke godkjenner denne kjøpsmodellen sånn at offentlige kunder kan benytte seg av den! Vi må strekke opp noen ambisjoner, peke på noen områder hvor dette kan være spesielt aktuelt, og så få snøballen til å rulle, fortsetter han.

– Enig, og da må vi jobbe med akademia, med finans og med regelverk. Innovatører og gründere må mobiliseres, eksisterende virksomheter må oppfordres til å tenke litt annerledes rundt sin eksisterende ressursbase, og myndighetene må tenke på hvordan de agerer – både på skattesiden, på regelverk, på regnskap og som innkjøper, sier Lundberg Larsen.