Bærekraftsrapportering – også for de små?

Bærekraftsrapportering bør standardiseres og tilrettelegges alle foretak, uavhengig av størrelse.

Del
!
Artikkelen er over ett år gammel og innholdet kan derfor være utdatert

Kun 14 av 100 selskaper får god karakter på sin bærekraftsrapportering, viser den årlige rapporten om bærekraftsrapportering fra selskaper på Oslo Børs, utarbeidet av The Governance Group. De fleste selskapene får meget lav karakter.

God bærekraftsrapportering er vanskelig, og de store selskapene i Norge har en god vei å gå selv om utviklingen i rapporteringen er positiv.

Hvis de store sliter, er det da håp for mindre selskaper i å lykkes med sin bærekraftsrapportering?

Dagens krav og praksis

Regnskapslovens § 3-3 C «Redegjørelse om samfunnsansvar» pålegger alle store foretak å rapportere på menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon. For andre foretak enn store er dette frivillig.

Loven gir krav til minimumsinformasjon, men setter ikke konkrete krav til hvordan rapporteringen skal utformes. Her må eksempelvis standarder gi ytterligere veiledning.

Noen selskaper ser stor verdi i å rapportere på bærekraft fordi det kan styrke omdømmet, mens andre selskaper enten ikke ønsker fokus på bærekraft eller forstår verdien av bærekraftsrapportering ennå.

Rapporten fra The Governance Group konkluderer med at selskapene mangler en systematisk tilnærming for å rapportere sin bærekraft. Rapporteringen fra selskapene bærer også preg av å være en markedsføring av grønne initiativ mer enn at de gir investor god informasjon til sine investeringsbeslutninger.

Investorer trenger informasjon om bærekraft for å vurdere ulike risikofaktorer som uheldig påvirkning på miljøet, omdømme og finansiell risiko. De trenger ikke bare informasjon om selskapets egen påvirkning, men også hvordan samarbeidspartnere, leverandører og kunder påvirker omgivelsene i hele verdikjeden. Rapporteringen må inneholde både internaliteter og eksternaliteter.

Lite sammenlignbar rapportering

Det er i dag flere standarder selskapene kan benytte for å utarbeide sin bærekraftsrapportering. De viktigste standardene for tiden er GRI (Global Reporting Initative), TCFD (Task Force on Climate-related Disclosures), CDP (Carbon Disclosure Project) og FNs bærekraftsmål.

Svakheten med flere standarder på markedet er at sammenligning på tvers av selskaper er vanskelig. I tillegg er standardene utformet slik at selskapene til en viss grad kan velge hva de vil rapportere på («pick-and-choose accounting»). Dette medfører at virksomhetene naturlig nok velger det som tar seg godt ut i rapporten, og kanskje toner ned de reelle miljørisikoene i virksomheten.

Markedet, herunder Oslo Børs, etterspør en mer harmonisert standardisering for å få en ensartet og god bærekraftsrapportering investorer kan bruke. Videre bør standardene stille krav, og ikke ha valgfrie opsjoner som hindrer fullstendighet i rapporteringen og vanskeliggjør sammenlikning av virksomheter.

Hvorfor bærekraftsrapportere?

Hvorfor skal selskaper rapportere på bærekraft? Det er lite tvil om at det etter hvert vil komme EU-direktiver på bærekraftsrapportering, og at kravene forventes å tilta over tid. Først sterkere regulering av de store, og etter hvert krav til mindre selskaper. Ambisjonsnivået på rapporteringen må naturlig nok være tilpasset selskapenes størrelse og i hvilken grad de påvirker det ytre miljøet.

Difi jobber med krav til bærekraftsrapportering i forbindelse med offentlige innkjøp. Dette er delvis drevet av EU, men er også av miljøbevisste kommuner og statlige etater. Hvor strenge krav som vil settes for å kunne levere tjenester til kommune og stat vites ikke, men vi kan anta at det starter med noen krav, og at disse etter hvert tiltar. Denne utviklingen treffer de mange selskapene som leverer varer og tjenester til det offentlige.

Det forventes at investorer vil kanalisere mer kapital til selskaper som kan demonstrere bærekraft. Tilgangen til kapital og rentevilkår vil således i økende grad baseres på bærekraft. Allerede nå finnes det låneklausuler i det norske markedet som påvirkes av KPI'er på bærekraft. Finansinstitusjoner har selv et behov for å synliggjøre sitt arbeid for bærekraft, og at de tar sin del av samfunnsansvaret.

Så er det virksomhetens egeninteresse og styrking av omdømme. Den viktigste driveren bør kanskje være at en bærekraftig forretningsmodell både er lurt og lønnsomt for virksomheten. Virksomhetene rapporterer på bærekraft, ikke fordi de må, men fordi de vil vise omverdenen at de gjør smarte valg til det beste for samfunnet. Verdien av et godt omdømme er vanskelig å måle, men vil utvilsomt ha en positiv effekt på kunderelasjoner og kontantstrømmer. The Governance Group har i en regresjonsanalyse på de 100 børsnoterte selskapene målt en klar og direkte sammenheng mellom god bærekraftsrapportering, grad av offentlig eierskap og selskapenes direkteavkastning. Utvalget er noe snevert til å konkludere på norsk næringsliv generelt, her må nok forskere analysere videre etter hvert som bærekraftsrapportering tiltar for selskaper utenfor børs.

Så om du vil ha rimelige lån, og ønsker å levere til det offentlige markedet samt styrke omdømmet, er det på tide å se nærmere på bærekraftsrapportering!

Er det håp for de små – hva kreves?

Under presentasjon av rapporten fra The Governance Group i høst ble det viktigste ved en god bærekraftsrapportering understreket:

  1. Selskapets ledelse må være tydelige på målene de har med virksomheten og virksomhetens bærekraft
  2. Selskapet må synliggjøre sin strategi for å håndtere miljørisiko og hvordan de skal nå målene
  3. Selskapet må rapportere hva som er gjort til nå for å nærme seg selskapets mål innen bærekraft, og hva de vil fokusere på fremover

Disse tre områdene er det absolutt mulig å rapportere på for andre foretak enn bare de store. Mål og tiltak vil åpenbart være annerledes enn for eksempel hos store konsern med omfattende industriell produksjon, men essensen i budskapet kan gi eksterne parter god informasjon om hva selskapet gjør for å nå sine bærekraftsmål.

Inspirasjon til rapporteringen kan hentes fra store virksomheter, men det er et stort behov for veiledning og standarder også for mindre virksomheter. Regnskapsmiljøene i Norge bør komme sammen for å arbeide frem et rammeverk for andre foretak enn de store.

Et tiltak for å starte reisen mot bærekraft er å bli sertifisert som et miljøfyrtårn. Terskelen for dette tiltaket er lav slik at mindre virksomheter kan vise sine aktiviteter for å synliggjøre bærekraften. Stiftelsen Miljøfyrtårn oppgir 8 grunner til å bli sertifisert:

  1. Bli bærekraftig
  2. Oppnå konkurransefortrinn
  3. Styrk merkevaren
  4. Kutt kostnader
  5. Sett mål og skap resultater
  6. Senk sykefraværet
  7. Få kvalitetsstempel
  8. Bygg omdømme og lederskap

Datagrunnlag må bygges opp

I den sirkulære regnskapsklyngen, under ledelse av Regnskap Norge, har vi sett nærmere på noen bedrifter og hvilke måleparametere de bør styre etter og rapportere på. Dette vil selvfølgelig være forskjellig for ulike bransjer. Det er ikke utenkelig at den sirkulære regnskapsklyngen arbeider frem typiske måleparametere for ulike bransjer som et resultat av sine case-studier. Her er det også mye mat for studenter som tar bachelor eller master innen regnskap.

Vi tror det er fornuftig at virksomheter, uansett størrelse, allerede nå starter arbeidet med å sette bærekraftsmål, identifiserer kritiske risikoer og utarbeider relevante måleparametere for å følge med på virksomhetens utvikling. Fordelen med å starte tidlig er at datagrunnlaget for rapportering får tilstrekkelig historikk og validitet når kravene til bærekraftsrapportering kommer.