Kan regnskapsførerne redde kloden?

Den australske forfatteren Jane Gleeson-White slår fast at det er én yrkesgruppe som nå virkelig må trå til for å redde klimaet, kloden og menneskeheten: Regnskapsførerne.

Økonomi er ikke et uforanderlig, ferdig definert fag som er underlagt naturlover på samme måte som for eksempel fysikk. Mye av det vi i dag tar for gitt, er blitt sånn fordi det har oppstått et vendepunkt. Noen har gått foran med en alternativ tanke, eller fordi de har øynet en åpning, eller fordi de har sett et behov et sted i samfunnet.

I den overraskende underholdende boken «Six Capitals» tar forfatteren Jane Gleeson-White for seg økonomifagets historie, og hun trekker frem den britiske landeieren William Petty som et av eksemplene på et slikt vendepunkt: I 1665 beviste han at land kun sto for en liten del av den økonomiske aktiviteten i England – og derfor at landeiere bare utgjorde en liten andel av nasjonens skattegrunnlag. Han gjorde estimater for verdiene og nasjonalutgiftene i England og Wales, og påviste en flunkende ny og til da helt utappet kilde til skatteinntekter: Arbeidsstyrken.

Pettys analyse, som var den første kvantitative analysen i økonomifagets historie, beviste at England kunne hente hele tre ganger så store inntekter fra å beskatte arbeidsinnsats som av eiendom. Dette gjorde han ved å bruke teknologi som da var helt ny: Algebra og hindu-arabiske tall, som gjorde det mulig for ham å lage resonnementer som det ble svært vanskelig å argumentere mot.

Det skulle likevel gå over hundre år før ideen ble plukket opp for alvor. Ytterligere to hundre år etter det igjen, er inntektsskatt selvsagt over hele den siviliserte verden. Så takk til William Petty der, altså.

På tide med forandring

Gleeson-White mener at tiden igjen er kommet for å tenke nytt og forandre det gjeldende systemet. «Six Capitals» ble egentlig gitt ut i 2014, men utviklingstrekk i den senere tid har gjort at hun fant det naturlig å komme med en oppdatert utgave, publisert nå i mai.

– Underveis i prosessen med å skrive boken, har det kommet alvorlige påminnelser om hvor viktige våre samfunn og vakre, grønne steder egentlig er. Vi er nødt til å begynne å sette en verdi på dem i vår økonomi, i vår regnskapsførsel og i våre finansielle systemer, sier Gleeson-White i forbindelse med den nye utgaven.

Den australske forfatteren skulle vært i Norge og holdt et innlegg på seminaret «Rethinking Accounting» i mars, en konferanse arrangert i samarbeid mellom Rethinking Economics, Regnskap Norge og BI. Selv om korona-pandemien gjorde at konferansen og besøket ble utsatt, står budskapet hennes fast: – Vi må forandre systemet, og vi må gjøre det nå!

Ansvarlig kapitalisme

I den nye utgaven av boken argumenterer hun for at forbindelsen mellom kapitalisme, regnskapsføring og klimaendringer formaliseres: Regnskapsførernes verdivurdering av befolkningen og planeten former beslutningsprosesser på alle nivåer – i næringslivet og hos myndighetene – men resultatet blir helt feil for kloden. Dette er en problemstilling som Christine Lundberg Larsen, adm. direktør i Regnskap Norge, har tenkt veldig mye på:

– Da økonomisk teori ble utviklet, ble det gjort en masse forenklinger for å skape et enkelt, rendyrket rammeverk. Mennesker ble omdefinert til et 100 % nytteoptimaliserende vesen som styres utelukkende av kost/nytte-kalkyler. Koronakrisen har vist oss hvordan vi mennesker er avhengige av hverandre. Vi har alle fått en kraftig påminnelse om at uten helseansatte, renholdsassistenter, butikkpersonale og transportmedarbeidere, vil ikke de kunnskapsbaserte arbeidsplassene fungere.

– Men vi må også huske på at ingen av oss vil fungere uten naturen, og her er det våre økonomiske modeller skaper problemer for oss. I kjølvannet av den industrielle revolusjonen fikk verden et rammeverk som gjør at virksomheter effektivt kan følge med og passe på sine inntekter og utgifter – det vi kaller internalitetene. Utfordringene kommer når eksternalitetene – ting som vitterlig har stor verdi for oss mennesker, som rent vann, klar luft og fruktbar jord – ikke telles med i økonomiske beregninger, sier Lundberg Larsen.

Dette er noe av det Gleeson-White diskuterer svært inngående i sin bok:

– Sånn det er nå, tilskrives våre samfunn og vår levende natur ingen verdi i den globale økonomien. Dette har virkelige konsekvenser som menneskene nå lever med; grufulle branner, oversvømmelser, tørker, utryddelser av dyrearter, hele økosystemer som kollapser – og nå en pandemi som stenger hele verden. Kapitalismens mekanismer for selvregulering er et kronisk sykt system som må forandres. Dette er en diagnose vi må lytte til og endre deretter, mener forfatteren.

Ambisiøse mål

I boken taler Gleeson-White for at regnskapsførsel må ta hensyn til andre typer kapital som tar samfunn, natur og profitt med i regnestykket. Bedrifter må være like juridisk forpliktet overfor natur og miljø som de er overfor aksjonærer og profitthensyn, nasjoner må utferdige et nytt, utvidet BNP-begrep som også gir plass til miljø og bærekraft, og naturen selv må få juridisk kodifiserte rettigheter som gjerne kan bygge på verdensbildet i enkelte urbefolkninger. Lundberg Larsen er langt på vei enig:

– Ta noe så enkelt som norsk fisk. Vi er i en situasjon nå hvor noen typer fisk fanges eller oppdrettes i Norge, fraktes helt til Kina for bearbeiding og pakking, og deretter fraktes tilbake for salg i Norge og Europa. Det er mulig fordi de miljømessige kostnadene knyttet til all denne transporten ikke inngår i regnestykket. Hvis klimaavtrykket på fisken inngikk i prislappen, ville lokalt produserte varer fremstå som langt mer attraktive.

– Her må vi tvinge frem en endring, og selv om jeg mistenker at «bærekraft» primært har vært et PR- og omdømmerelatert begrep i mange virksomheter i årevis, tror jeg at slike vurderinger som dette vil tvinge CFO’er til å ta en aktiv stilling til hvordan selskapets aktivitet påvirker miljøet, sier Lundberg Larsen.

Det ligger i hvert fall et element av dette i den nye undertittelen til Gleeson-Whites bok: «Capitalism, climate change and the accounting revolution that can save the planet». Dette bygger delvis på et utsagn fra journalisten Jonathan Watts, som i oktober 2010 innledet en rapport fra en FN-konferanse om biodiversitet med følgende ord:

– Hit er vi altså kommet. Den globale krisen rundt biodiversitet er så alvorlig at skarpe forskere, politiske ledere, øko-krigere og religiøse guruer kan ingenting gjøre for å redde oss fra oss selv. Militæret et maktesløse. Men kanskje finnes det ennå et siste håp for livet på jorden: Regnskapsførere.

Det er snart ti år siden dette sto på trykk i The Guardian. Kanskje er det eneste som har endret seg, at det nå haster mye mer?