Norge - en sinke på folkefinansiering

De to historiene om folkefinansiering som du nettopp har lest, er i Norge for unntak å regne. Et underutviklet regelverk gjør at norske bedrifter har svært dårlig tilgang på denne typen finansiering, forteller førsteamanuensis Rotem Shneor ved UiA.

Folkefinansiering er ikke noe nytt fenomen, selv i Norge. Et mediesøk viser at allerede i 2009 kunne Østlandets Blad fortelle om en premiereklar, britisk dramadokumentar produsert etter at miljøinteresserte personer og organisasjoner hadde samlet inn 450.000 pund i «såkalt crowdfunding».

Siden har det engelske begrepet «crowdfunding» fått sin offisielle oversettelse i ordet «folkefinansiering», og britene har blitt Europas sentrum for også denne formen for finans. I Norge har politikerne derimot hittil nøyet seg med å tro (eller i hvert fall si) at eksisterende finansieringsordninger og gjeldende lovverk er tilstrekkelig for norske behov.

Hemmer tilgang på kapital

Nå tyder imidlertid volumet internasjonalt på at aktører i både Norden og Europa har fått et så stort forsprang på dette området at det kan hemme finansieringen av norske oppstartsmiljøer, sier Rotem Shneor, førsteamanuensis på Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder og akademisk direktør for universitetets Senter for entreprenørskap.

Han peker på at selv om Norge ligger langt fremme på digitalisering og mange IKT-relaterte områder, huser nasjonen få plattformer som tilbyr folkefinansiering. Han mener det henger tett sammen med at vi har et svært mangelfullt regulatorisk regime på området – og at det er uheldig for tilveksten i norsk næringsliv.

– Mangelen på internasjonalt konkurransedyktige plattformer for folkefinansiering i Norge, bidrar til at det blir mindre penger tilgjengelig for norske foretak i SMB-segmentet. Det gjør det også vanskeligere for norske bedrifter og privatpersoner å investere i oppstartsselskaper. Det er uheldig så lenge bankene og venture-kapitalistene her til lands investerer relativt lite i tidligfase-bedrifter, sier han.

Dårligste i Norden

Shneor har de siste årene vært blant medforfatterne bak rapporten «Expanding Horizons», som Judge Business School ved Universitetet i Cambridge gir ut i samarbeid med den internasjonale banken BBVA. Denne årlige studien kom i november ut for tredje gang, og ser på alternativ finansiering i hele Europa. Tallenes klare tale er sørgelig lesning for Norge:

– Det utilstrekkelige, regulatoriske regimet for folkefinansiering i Norge plasserer oss helt i bunnsjiktet i Europa på området. Vi rangerer som nr. 20 målt etter volum, og som nr. 23 i volum pr. innbygger.

– På toppen av dette er det bare 12 prosent av pengene som de norske plattformene samler inn som går til å finansiere forretningsvirksomhet som Turtleneck og Takk Forlaget! Dette står i grell kontrast til Finland, som lenge har hatt Nordens beste regelverk for folkefinansiering. De ligger på femteplass i Europa målt etter volum, og 54 prosent av pengene som samles inn går til bedrifter, forteller Shneor.

Hva angår våre øvrige naboland, forteller han at Sverige heller ikke har noe tydelig regelverk på området, men at folkefinansieringsplattformene der til lands får drive under finansmyndighetenes tilsyn – selv om deres virksomhet ligger litt utenfor det som dekkes av den eksisterende reguleringen. Danskene er også store på folkefinansiering (og vokste betydelig i 2016), men selv om det regulatoriske regimet der er godt utviklet for lånevirksomhet, er det ennå ikke tilpasset aksjeinvesteringer.

– Forskningen vi har gjort med

Cambridge, har sett på hvilken tiltro aktørene i ulike land har til kvaliteten på det regulatoriske rammeverket for forskjellige typer folkefinansiering. I land hvor denne tiltroen er høy, kan man samle inn mye større summer gjennom den aktuelle typen folkefinansiering. Der ser vi også at en større andel av midlene går til næringsvirksomhet, sier han.

Våkner myndighetene?

Så er spørsmålet om myndighetene nå begynner å røre på seg. Rotem Shneor gjestet Stortinget den 5. februar for å uttale seg i en høring om behovet for bedre regelverk i Norge – initiert av Venstres Trine Skei Grande før partiet ble en del av regjeringen. Utfallet av høringen ble ikke klart innen våre redaksjonelle tidsfrister, men Shneor har sin oppfatning av hva som bør skje:

– Først av alt bør norske finansmyndigheter og bransjen sette seg ned for sammen å se på alle aktuelle prosesser og reguleringer, for å lage en detaljert oversikt over hvilke problemområder som finnes. For det andre bør Norge lære av velfungerende regulatoriske regimer for folkefinansiering, som for eksempel Storbritannia, sier han.

Shneor mener Norge ligger særlig langt bak på det som har å gjøre med lånevirksomhet via folkefinansiering, og på aksjeinvesteringer. Regelverket som finnes her er myntet på investeringsselskaper, kredittinstitusjoner eller banker, og folkefinansiering skiller seg betydelig fra deres virksomhet – både i teori og praksis.

Endringene som kreves

Hva aksjeinvesteringer angår, kan dagens nitidige krav til prospekt erstattes med «enklere dokumentasjon» som praktiseres på andre områder. Man kan videre fjerne eller utvide grensene for antall investorer som kan inkluderes i folkefinansierte (og ikke børsnoterte) selskaper, og øke summene som kan hentes inn på denne måten til 5 millioner euro pr. firma pr. år, fra dagens 1 million euro.

Ser vi på folkefinansierte lån, må det gjøres tydelig at slike plattformer ikke er kredittinstitusjoner, og at de verken gir investeringsråd eller bedriver forvaltningsvirksomhet. De er et bindeledd mellom långivere og låntakere, og det må bestemmes hvilke krav til risikovurderinger som bør være påkrevet for slik virksomhet. Disse institusjonene hemmes dessuten i dag av regler som forbyr selskaper som ikke er kredittinstitusjoner å yte mer enn tre lån årlig. Shneor mener det er en begrensning det er svært vanskelig å leve med.

– Folkefinansieringsselskaper og tilsvarende institusjoner behøver regler som er utformet, og spesifikt gjelder, for dem. Jeg ser helt klart at dette kan være arbeidskrevende å få til, men hvis Norge ønsker fremtidsrettede og internasjonalt konkurransedyktige institusjoner på dette området, er det helt nødvendig, sier Shneor.

---