Tilskuer til egen sak – svikt i rettssikkerheten

Når staten saksøker staten i skattespørsmål, blir skattyteren selv bare en tilskuer til sin egen sak. Fem slike saker står for døren nå.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv, 28.04.2019

Sakene gjelder spørsmål om fradragsrett for merverdiavgift, som Skatteklagenemnda har vedtatt at foreligger – noe Finansdepartementet er uenig i.

Skatteforvaltningsloven trådte i kraft 1. januar 2017. Skattesakene som skal opp for Oslo tingrett, er de første hvor Finansdepartementet har benyttet søksmålsadgangen etter den nye loven.

Det står ikke klart i loven hva konsekvensene blir om Finansdepartementet vinner frem. Utfallet av søksmålet kan bli retningsgivende for behandlingen av fremtidige saker om samme spørsmål. Mer usikkert er det om utfallet skal ha tilbakevirkende kraft og få konsekvenser for de vedtak som allerede er fattet.

Finansdepartementet selv mener at dagens lovtekst skal tolkes slik at de vedtakene søksmålet gjelder, kan endres dersom Finansdepartementet vinner frem. For å sikre at denne tolkningen står seg, har departementet gjennomført høring med forslag til endring i lovteksten.

Statens adgang til søksmål mot staten ble innført som følge av at Skatteklagenemnda etter ny ordning er siste instans i den forvaltningsmessige delen av en skatte- og avgiftssak. De vedtak nemnden treffer, kan derfor hverken påklages av skattyter selv eller overprøves av staten. Det må derfor tas ut søksmål om man vil ta saken videre.

Søksmålsadgangen er lite heldig, fordi skattyteren som berøres, da blir henvist til å følge saken fra sidelinjen, uten mulighet til å fremme sin sak. Det er i seg selv spesielt at de som har fattet vedtaket overfor skattyter, er de som i retten skal «fremme» skattyters sak. Særlig uheldig blir det imidlertid dersom utfallet av en rettssak som går i favør av Finansdepartementet, innebærer at skattevedtaket må endres – med negative konsekvenser for skattyteren.

Skattyter har behov for å kunne innrette seg etter nemndens avgjørelser og å få en endelig avslutning på saken. Saksbehandlingstiden frem til nemndens avgjørelse kan i seg selv være lang. Når vedtaket endelig er truffet, bør det settes punktum for statens mulighet til å endre det.

Finansdepartementet har en frist på seks måneder til å gå til søksmål mot et vedtak de er uenige i. Om loven endres i tråd med departementets forslag, vil det bety at skattyter ikke kan innrette seg etter et vedtak før disse månedene er gått. Når Finansdepartementet velger å gå til søksmål, kan skattyter risikere å måtte vente i mange år på at staten får bestemt seg for hva som til syvende og sist skal gjelde.

I et rettssikkerhetsperspektiv er forslaget til lovendring problematisk. Skatteklagenemnda består av personer med høy faglig kompetanse, og ble opprettet som et uavhengig organ som ikke skulle kunne instrueres generelt eller i enkeltsaker. Finansdepartementet bør da akseptere at det i enkeltsaker fattes vedtak de ikke er enige i.

Det hjelper lite at skattyter både kan påklage nytt vedtak til Skatteklagenemnda og gå til søksmål mot nemndens nye vedtak. Problemet er at den rettslige prosessen skattyter må følge fra sidelinjen, i forkant vil legge tunge føringer for den videre behandlingen av saken og utfallet av denne. Skattyters mulighet til å vinne frem etter en slik prosess vil i realiteten være illusorisk.

Dette er ikke akseptabelt i et rettssikkerhetsperspektiv.

Statens inntekter, eller såkalte provenymessige hensyn, er brukt som argument for den foreslåtte lovendringen. Dette hensynet bør vike for hensynet til ivaretagelse av skattyters rettssikkerhet. Den beste løsningen er at Finansdepartementet kun har adgang til å påvirke utfallet av fremtidige skattesaker.