Hvordan håndtere mva. ved viderefakturering?

Viderefakturering av varer og tjenester er svært utbredt i næringslivet. Dessverre er det ingen tydelige retningslinjer for hvordan inngående og utgående mva. skal håndteres i denne sammenhengen.

Det finnes ingen legaldefinisjon av begrepet viderefakturering. Begrepet er heller ikke benyttet i lov eller forskrift. Det som ligger i begrepet, er at en vare eller tjeneste anskaffes av en part, som viderebelaster denne til en annen mottaker. Således er det egentlig tale om et utlegg foretatt i eget navn.

Hva fremgår av merverdiavgiftshåndboken?

Det eneste vi kan lese om temaet i merverdiavgiftshåndboken, er i tilknytning til dommen «Eksakt Regnskap». Her slås det egentlig bare fast at du ikke kan unnlate å beregne mva. ved å ikke gjøre et påslag. Etter Skatteetatens oppfatning, trenger du altså ikke gjøre et påslag på den enkelte transaksjonen, for å ha fradragsrett for inngående mva. og plikt til å beregne utgående mva. Selv om du ikke gjør et påslag på alle transaksjoner, kan du likevel drive næringsvirksomhet.

Ut fra det ovennevnte, kan man neppe utlede at varer og tjenester fritt kan viderefaktureres selv om det gjøres påslag, eller ikke. Spørsmålet om påslag knytter seg til næringsbegrepet, og løser ikke spørsmålet om håndtering av mva. ved viderefakturering.

«Merverdiavgift – praksis og erfaringer», har svaret?

Dette er en bok utgitt av Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) i 2017. Her omtales viderefakturering i mye større grad enn i merverdiavgiftshåndboken. Etter vår oppfatning er svaret på mva-håndtering ved viderefakturering gitt her.

Kort oppsummert, må man i følge SFS vurdere transaksjonens «reelle innhold» for å avgjøre om det foreligger omsetning. Vurderingen synes å være om det som viderefaktureres representerer en «levering».

Det gir mening å oppstille dette som et vilkår for at den som viderefakturerer noe skal ha fradragsrett og plikt til å beregne utgående mva. I mval. § 1-3 første ledd bokstav a) er nemlig «omsetning» definert som «levering av varer og tjenester mot vederlag».

Spørsmålet er dermed; hva ligger i begrepet «levering»? Når er noe levert fra A til B? SFS knytter et selger- og leveringsansvar opp mot definisjonen.

Har den som leverer formuesgodet et «selger-/leveringsansvar»?

SFS viser til Høyesteretts praksis hvor det er lagt vekt på hvem som har den økonomiske interessen i en transaksjon. Den økonomisk interessen i en transaksjon oppstår dersom du innestår for kvalitet, omfang og levering av produktet. Med andre ord, hvis selger har et missligholdsansvar og kjøper kan reklamere ovenfor selger, så trekker dette i retning av at selger har et selger- og leveringsansvar.

Utfallet av å ha selger- og leveringsansvaret, er at det foreligger omsetning. Det betyr igjen at selger har fradragsrett for inngående mva. og at det skal beregnes utgående mva. på transaksjonen.  Uten et selger og leveringsansvar, har ikke den som viderefakturerer fradragsrett for inngående mva. og det skal ikke beregnes utgående mva. I realiteten er det da tale om et rent utlegg som er gjenstand for en kostnadsrefusjon.

Eksempel på håndtering av inngående og utgående mva. ved viderefakturering

Selskap A bestiller en rådgivningstjeneste som viderefaktureres til søsterselskapet B. For at A skal ha fradragsrett for inngående mva. på tjenesten, må A ha «omsatt» tjenesten videre til B, hvilket igjen forutsetter at A er reell selger og har levert denne tjenesten.

Antagelig kan A vanskelig påta seg et selger- og leveringsansvar i dette tilfellet, ettersom det forutsetter at B kan forholde seg til A som den reelle segler av rådgivningstjenesten. Om ikke A selv omsetter slike tjenester, så er det lite trolig at A kan hevdes å være den reelle selger av tjenesten.

Annerledes kan det stille seg dersom selskap A kjøper inn en pakke med penner og selger disse videre til B. For A vil det være mulig å påta seg et selger- og leveringsansvar for slike enkle transaksjoner.

Kostnadsdeling - Rundskriv 40-metoden

Når flere næringsdrivende går sammen om å anskaffe noe i fellesskap, kan det være praktisk at kun én av mottakerne blir fakturert for varen eller tjenesten. Ettersom bare én vil motta faktura, har de andre mottakerne i utgangspunktet ingen dokumentasjon som kan underbygge fradragsretten.

Den såkalte Rundskriv 40-metoden, som skriver seg helt tilbake til 1975, løser dette problemet. I henhold til Rundskriv 40 (og også senere administrativ praksis), kan vedkommende som foretar anskaffelsen på vegne av de andre utarbeide følgende dokumentasjon for å sikre fradragsrett for mva. hos de andre mottakerne:

• Ta kopi av originalfaktura og send den til de andre
• Legge ved en oppstilling som viser fordelingen av totalbeløpet med tilhørende mva-beløp for hver part
• Oppgi henvisning til fakturaen i fordelingslisten
• Legge dette ved en betalingsoppfordring til de som skal være med å dele

Merk at delbetalingene fra de andre mottakerne ikke skal oppkreves i en faktura. Du skal kun benytte deg av fakturaer når det dreier seg om et salg av en vare eller tjeneste – her er det tale om kostnadsrefusjon.

Vilkårene for å benytte denne fremgangsmåten, er at det må dreie seg om en fellesanskaffelse. At flere går sammen om innkjøp for å oppnå rabatt har i praksis ikke vært akseptert.

Fra ordet «fellesanskaffelse» kan det utledes et krav om at alle som går sammen om innkjøpet skal benytte en andel av varen eller tjenesten. At ett selskap foretar en anskaffelse på vegne av en rekke andre selskap, medfører at fordelingsmetoden ikke kan anvendes.

Annerledes stiller det seg for et sameie eller en forening, som har som funksjon å foreta fellesanskaffelser for medlemmene. For slike organisasjoner, organisert med solidarisk økonomisk ansvar for medlemmene, kan metoden anvendes selv om ikke foreningen selv skal benytte en andel av anskaffelsen.